Positano og Amalfi – to byer ved havet

Populære turistbyer langs Amalfikysten ligger en liten båttur fra Salerno. Positano og Amalfi ligger fint til i hver sin vik i de bratte klippefjellene som reiser seg fra havet. Hit vet turistene å finne veien!

Fra havnen i Salerno går det rutebåter til byene. båtbilletter er som vi tidligere har erfart, nokså stive i prisen. Det hindrer likevel ikke turistene til å trenge seg sammen i køene og velte seg inn i balja. Båten har nok hatt sine turer langs kysten og durte velkjent ut fra havna. Dårlig med sitteplasser og skrikende høyttalere med italiensk guide var minus for turen. Utsikten mot fjellene og landskapet var fortryllende. De små veiene, husene og klippene der inne på land minnet om Flåklypa.

Positano dukket opp bak en odde. En liten by med små hus som byggeklosser opp etter fjellveggen. Boligene så ut som om de var hugget i sten og malt i sandens farger. Ved havnen og stranda myldret det av maur med fotoapparat  og solhatt. Nå var vi virkelig kommet til ”tuistmekka”. Restaurantene ved stranden var hektiske og upersonlige. Suvenirbutikkene veltet over av små duppeditter som trakk ungene til seg som magnet. Vi banet oss vei gjennom de første gatene og fant ei trapp som ledet opp mot utsikt og pusterom. ”Mamma, jeg er sulten”. ”Mamma, jeg orker ikke gå trapper”. ”Mamma, vi vil spise nå”…. Løsningen ble å telle trappetrinn, samt utfordringen å gå to trinn i ett steg. Av og til fungerer impulsive triks på slitne barn. ”Trappeleken” fikk fart på de to små og vi kom til 475 trinn før toppen var nådd og nok en frydefull matopplevelse ventet!

Restauranten ”Da Vineenzo” har fått sine anbefalinger i Michelinguiden tre år på rad. Lokalene og meny fristet til å innta ett glass vin og dagens lunsj. Restauranten var i sjarmerende vertshusstil med moderne finish. Kjøkkenet var av delvis åpen løsning, slik at gjestene kunne se sin mat bli tilberedt. Høflighet og service var upåklagelig. Støyende båt, turistmengde og trappetrinn var glemt i det den ene retten etter den andre ble tryllet frem på bordet. Våre middagsmåltider hjemme gjøres unna i en fart som ville skremt en hver italiener. I løpet av fire uker har vi ”lært” masse matkultur. Og det sier litt når vi med to små barn opplever at timene flyr på en restaurant. Ungene koser seg med maten. Selv om de er skeptiske til å prøve noe nytt, og helst går for det kjente, så har de fått opplevelsen av å nyte mat.

Den sjarmerende byen Positano ble etter måltidet enda vakrere. En må komme seg opp og ut av mengden med turister. Nyte det å gå i gatene og la seg imponere av de gamle fiskerne som i generasjoner har bygd dette stedet. Kirken har vært et naturlig samlingspunkt. Den ligger sentralt til inne i byen, ikke langt fra havnen. Her hvisker historiene om frykt for havets krefter og bølgenes makt. De gamle veggene har gjenklang av bønner som forteller oss om lengsler og drømmer. Det minner oss om at vi er skapere av vår virkelighet, vår historie. 

Amalfi er en by som på mange måter er lik Positano. Den er litt større og rommer enda flere historier. Sjarmen blir dessverre litt borte når gatebildet preges av hektisk turistmas. Grupper med guider baner seg vei og de lokale innbyggerne forsvinner i mengden. Slike turiststeder er ikke vår greie, spesielt ikke med barn. Likevel, byene er vel verdt å besøke. En bør heller ikke gå glipp av kirken i Amalfi, et kunstverk til å nyte!

Bussturen mellom Positano og Amalfi kan være litt av et adrenalinkick. I stedet for en overfylt båt, ble det en busstur hvor man knapt fikk puste. Om pusteproblemene skyltes trengsel eller smale veier i bratte fjellsider, ja det vil jeg anbefale dere å finne ut selv. En busstur etter veier vi sent vil glemme! Tross turistene, Amalfikysten har masse å by på og en fryd for øyet!