Møte med en fredspriskandidat

Skummende bølger fra blågrønt hav slår mot steiner, før havet ruller rolig inn mot den gylne stranden. Ungdommer spiller fotball. Banen er risset i sanden og føttene løper lett etter ballen. En dame med hatt går tur med hunden. Hun ser ut over havet og lar seg fortrylle av øyeblikket. Vinden blåser i håret og gjør den sterke solen sval. Hestegalopp blander seg med lyden av havet. Dette er som i en drøm, fire hester løper i galopp over sanddynene. De unge rytterne lener seg forover og lar rytmen fra hestenes krefter bestemme. I Donnalucata har vi funnet vårt ferieparadis!

”Just in time”

Turen fra Siracusa og til Donnalucata var en togtur hvor gode hjelpere dukket opp ”just in time”. En tur som viste at kjærlighet mellom mennesker har mange former.

Vi troppet opp på togstasjonen i Siracusa 15 minutter før avgang. Køen foran billettluka rikket seg ikke, men minuttene til togets avgang gikk… Vi stod med masse bagasje og to viltre barn. Håpet om å komme oss med toget sank og neste avgang var ikke før til kvelden. Ungene maste og dro oss i trøya, den gamle mannen foran ved luka hadde veldig god tid. Småstressende kan man si… Plutselig stod en hjelpende hånd ved siden av oss. Da vi ankom stasjonen hadde vi spurt i informasjonsluka hvilket tog vi skulle ta. Mannen i informasjonen stod nå ved siden av oss og skjønte tydeligvis vår frustrasjon. Han banet seg vei til billettluka og fikk fikset plasser til oss på toget, 2 minutter før avgang. Vi bukket, takket og løp. I villfarelse greide vi selvfølgelig å sikte inn feil tog. I siste liten dukket den samme hjelpsomme mannen opp og fikk stoppet oss før vi slengte bagasjen på feil tog, ”just in time”.

Savnet sekk ble til nye venner

På toget ble vi sittende ved siden av en mann som kunne engelsk. Han ville gjerne vite hvilket land vi kom fra og hvor vi var på vei. Det viste seg at også han skulle til Donnalucata. Flaks, for vi visste egentlig ikke hvor vi skulle gå av. Han var ivrig til å snakke og viste oss bilder fra stedet hvor vi var på vei. Han kunne fortelle at Donnalucata var et lite sted, nydelig strand og trivelig folk. I løpet av togturen hadde mannen funnet ut hvor leiligheten vår lå, tatt telefoner for oss og fått bekreftet hvor vi skulle hente nøkkel, samt organisert bilskyss. Toget stoppet og litt for raskt gikk vi alle av. På perrongen stod foreldrene til mannen og ventet. De smilte og klemte oss, ville gjerne gi oss skyss til leiligheten. Det var da vi oppdaget at vi hadde glemt igjen en sekk på toget…

Nok en gang opplevde vi en utrolig hjelpsomhet, ”just in time”. Mannen og hans far fikk kontaktet politiet på stasjonen og forklart situasjonen. Det ble ringt til neste stoppested for toget, hvor politi ville gå inn og sjekke om sekken fortsatt lå i hylla. Vi kunne ikke gjøre annet enn å vente og håpe. Med ungene på fanget stablet vi oss i bilen. Fem voksne og to barn. Under bilturen ringte telefonen. Politiet hadde funnet sekken og den var til oppbevaring på stasjonen!

Mannen på toget, Paulo og faren tilbydde seg å kjøre til stasjonen i nabobyen etter lunsj, slik at vi fikk hentet den savnede sekken. Under bilturen dro Paolo fram et magasin og bladde opp på midtsiden. Et stort bilde viste hans far stå på en talestol. Vi hadde blitt kjent med sønn av Bruno Ficili, kandidat til Nobels fredspris hele 13 ganger! De kjørte oss til trappa og avtalte å møte oss etter lunsj. Snakk om at ”en hjelpende hånd” dukker opp til riktig tid!

Bruno og Paolo tok oss med på en trivelig kjøretur. Sekken ble gjenforent med eier og vi fikk en fin guidet tur i området. Det ble kaffe på en sjokoladefabrikk i Modica, gamle gater i Scicli og besøk hos en venn av Bruno med flott utsikt! Vel tilbake i Donnalucata ble vi invitert inn hos Bruno og hans familie. Der fikk vi høre mer om fredspriskandidaten Bruno Ficili.

Fredspriskandidat

Bruno Ficili er president av en internasjonal organisasjon ”Education for peace”. (www.brunoficili.it) Hans jobb for fred verden over har blitt lagt merke til. Han har arrangert store og viktige konferanser for fred, ledet humanitært arbeid i blant annet Rwanda, Jugoslavia, Somalia, Midt -Østen og det gamle sovjet.  I 1996 var han en av de tre øverste på kandidatlisten for Nobels fredspris. Denne mannen som snakker til hundretusener av folk og har et bredt kontaktnettverk over hele verden, satt på en enkel hagestol i en beskjeden bakgård og smilte over hele ansiktet. Vi fikk servert kaffe og kjeks. Snakket om smått og stort og koste oss over ungene som lekte med barnebarnet til Bruno og hans trivelige kone.

Donnalucata er et sted man bare drømmer om å oppleve. Stranden er på flere kilometer og er fylt med deilig sand. Byen er liten, men har alt man trenger av restauranter, butikker og kaféer. Her kjenner alle hverandre og man blir fort på hils med folk. Paolo kunne fortelle at dette området er det beste på hele Sicilia. Her er det omtrent ingen kriminalitet, noe vår episode med gjenglemt sekk på toget kunne bevise. I Donnalucata bor det vanligvis rundt 3000, men på sommeren økes dette til rundt 10 000. Feriegjestene er stort sett italienere med tilhørighet til stedet. Paolo viste oss rundt i byen og fortalte hvor de beste spisestedene var. Han tok oss med til verdens beste isplass, hjemmelaget is i alle varianter man kan ønske seg! Ved hjelp av en gjenglemt sekk hadde vi fått oss trivelige venner. Stranden i Donnalucata er magisk vakker. Det samme er medmenneskeligheten og vennligheten mellom mennesker og landegrenser i vår verden.