Møte med mennesker i Italia

”Steder å dra, språk å høre, mennesker å kjenne. Land og hav, by og fjell. Verden byr deg

sitt indre bankende hjerte og hamrende puls. Lev det, nyt det og vær der. Steder å dra, språk å høre, mennesker å kjenne…”

Møte med folk

Italienerne vi har møtt så langt har vært veldig hjelpsomme, åpne og livlige. De prater i ett kjør og vil gjerne gjøre det de kan for å hjelpe en familie med småbarn på tur. På toget reiser de seg for å gi oss plass ved siden av hverandre eller de hjelper barna ned de høye togtrinnene mot perrongen. De vil gjerne slå av en prat og blir litt lei seg når vi ikke snakker italiensk, men de vet råd, da gestikuleres og pekes det til vi nikker og later som vi forstår. Når ungene kommer hoppende og dansende, smiler de og lar seg sjarmere.

En nøkkel til lek

Vi har lært oss noen italienske ord og kommer faktisk ganske langt med det lille vi kan. Guro har også begynt å skjønne at det kan være lurt å lære seg litt språk. Hun vil gjerne leke med barna på lekeplassen, men er litt for sjenert enda til å ta kontakt. Løsningen ble en ball! Ikke rart Italia har gode fotballspillere, for her spilles det fotball over alt. Barna har en eller annen ball mellom føttene omtrent hele tiden, i gatene, parkene, butikkene osv. Guro kjøpte seg en ball og tok den med ut i parken. Med det samme kom ei jente og ville se på. Vi foreslo at Guro skulle spørre ved hjelp av kroppsspråk, om jenta ville prøve ballen. Guro gikk bort og holdt fram ballen og nikket til jenta. Og dermed var leken i gang. Litt senere på kvelden holdt Guro på med ballen utenfor en restaurant. Ei litt større jente kom bort og skravlet i vei. Guro har lært av oss voksne, hun stod der og nikka og smilte. Jenta forstod at her måtte en bruke andre metoder enn de verbale til å få kontakt, og begynte å  mime. Dermed var leken i gang igjen. Guro var strålende fornøyd den kvelden, hun hadde fått ”to venner” i Italia, og det med hjelp av en ball.

Møte med en italiensk familie

På en lekeplass kom jeg i snakk med en ung italiensk familie. De hadde ei jenta, Sofia på 4 år, som gjerne ville gi Guro og Kasper en av sine dyrebare prinsessesjokolader.  Foreldrene kunne litt engelsk og jeg fikk høre litt om deres hverdag i Formia. De jobbet begge i Roma. Formia er et fint sted å bo, men det er veldig vanskelig med jobb. Mange pendler inn til de store byene og det betyr masse reisetid og lange dager. De stod begge opp kl 04.00 på morgenen, tok buss til togstasjonen, deretter over en time hver vei med tog. Jobben startet kl 06.00. I Italia har man en ganske lang pause midt på dagen. Det betyr at man må jobbe utover ettermiddagen, og da er man ikke hjemme før i 18-19 tiden på kvelden. Dette går ut over barna. Heldigvis hadde de bestemødre som tok seg av jenta, vekte henne, tok henne med til skolen, fikset middag osv. Når foreldrene kom hjem, gikk de som regel sammen med barna ut på lekeplassen eller spiste på restaurant. Lørdag var vanlig jobbedag, så de hadde kun søndag fri til å være sammen med familien hele dagen.

Sosiale møteplasser.

I byene bor man tett og samlingsplassene blir parker og lekeplasser. Her samles folk på ettermiddag og søndagene. Da kryr det av små og store. Ungene sykler, spiller ball og leker. Foreldrene står i klynger og prater om smått og stort. Det er en herlig syngende blanding av unger som ler, og voksne som snakker i ett sett. De virker så glade og muntre. Det er en avslappende atmosfære. De stresser ikke med å haste videre til neste gjøremål. Det ser ikke ut til at de bekymrer seg over husarbeid og ugjorte arbeidsoppgaver. De har fri og de setter pris på å ikke gjøre annet enn å bare være til stede der og da. Gatene blir fylt opp av folk som sitter på små bord utenfor kaféer og gelaterier. Man nyter herlig is og lar seg ikke forstyrre av trafikken som tuter og bråker en halv meter unna.

 

Lørdagskveld i Formia.

Lørdag ettermiddag blir gatene forandret til rene 17.mai stemning. Da har folk tatt helg og det gjør de med stas. Da er både små og store pyntet. Eldre menn har tatt på seg sin fineste dress og beste spaserstokk. Småjentene har kjole og sløyfe i håret, og ungdommene har brukt god tid foran speilet. Rundt kl 18 kryr det av folk. Da er det tid for å shoppe litt klær, ta seg en kaffekopp, og selvfølgelig masse is!

I går kveld var vi oppe i en sjarmerende  og liten ”gammel” by, oppe ved fjellene her i Formia. Vi kom dit med buss i halv 5 tiden og det var stille over alt. Noen eldre menn satt og drømte om gamle dager, mens de så ut over den blå sjøen. De nikket smilende til oss der ungene løpte og skrålte oppover de trange gatene. Eldre damer satt i skyggen foran husene og heklet, mens andre benyttet pausen til å lese ei bok. På den lokale baren satt det en gjeng med menn og spilte kort. Etter hvert som klokka nærmet seg 18.00 begynte det å sige på med folk. Da var hvitskjortene og hatten kommet på. Man måtte finne i flere bord til kortspillende menn og diskusjonene rundt korstokkene ble mer høylytt. Det surret i stemmer og dampet i røyk. De eldre mennene med grått hår og solbrun furet ansikt, smilte skrått da den yngre garde hisset seg opp etter å ha tapt nok en runde i kortspill. Damene dukket også opp på piazzaen utenfor baren. Barn kom med ballen i hendene, og noen åpnet et vindu og spilte musikk fra en skranglete høyttaler. Det var lørdagskveld og tid for å ta en pause fra dagliglivet. Nå samlet folk seg for å treffe venner og kanskje snike seg bort med kjæresten. Kvelden var sval og solnedgangen over den blå sjøen var krydder for romantiske sje