Møte med en fredspriskandidat

Skummende bølger fra blågrønt hav slår mot steiner, før havet ruller rolig inn mot den gylne stranden. Ungdommer spiller fotball. Banen er risset i sanden og føttene løper lett etter ballen. En dame med hatt går tur med hunden. Hun ser ut over havet og lar seg fortrylle av øyeblikket. Vinden blåser i håret og gjør den sterke solen sval. Hestegalopp blander seg med lyden av havet. Dette er som i en drøm, fire hester løper i galopp over sanddynene. De unge rytterne lener seg forover og lar rytmen fra hestenes krefter bestemme. I Donnalucata har vi funnet vårt ferieparadis!

”Just in time”

Turen fra Siracusa og til Donnalucata var en togtur hvor gode hjelpere dukket opp ”just in time”. En tur som viste at kjærlighet mellom mennesker har mange former.

Vi troppet opp på togstasjonen i Siracusa 15 minutter før avgang. Køen foran billettluka rikket seg ikke, men minuttene til togets avgang gikk… Vi stod med masse bagasje og to viltre barn. Håpet om å komme oss med toget sank og neste avgang var ikke før til kvelden. Ungene maste og dro oss i trøya, den gamle mannen foran ved luka hadde veldig god tid. Småstressende kan man si… Plutselig stod en hjelpende hånd ved siden av oss. Da vi ankom stasjonen hadde vi spurt i informasjonsluka hvilket tog vi skulle ta. Mannen i informasjonen stod nå ved siden av oss og skjønte tydeligvis vår frustrasjon. Han banet seg vei til billettluka og fikk fikset plasser til oss på toget, 2 minutter før avgang. Vi bukket, takket og løp. I villfarelse greide vi selvfølgelig å sikte inn feil tog. I siste liten dukket den samme hjelpsomme mannen opp og fikk stoppet oss før vi slengte bagasjen på feil tog, ”just in time”.

Savnet sekk ble til nye venner

På toget ble vi sittende ved siden av en mann som kunne engelsk. Han ville gjerne vite hvilket land vi kom fra og hvor vi var på vei. Det viste seg at også han skulle til Donnalucata. Flaks, for vi visste egentlig ikke hvor vi skulle gå av. Han var ivrig til å snakke og viste oss bilder fra stedet hvor vi var på vei. Han kunne fortelle at Donnalucata var et lite sted, nydelig strand og trivelig folk. I løpet av togturen hadde mannen funnet ut hvor leiligheten vår lå, tatt telefoner for oss og fått bekreftet hvor vi skulle hente nøkkel, samt organisert bilskyss. Toget stoppet og litt for raskt gikk vi alle av. På perrongen stod foreldrene til mannen og ventet. De smilte og klemte oss, ville gjerne gi oss skyss til leiligheten. Det var da vi oppdaget at vi hadde glemt igjen en sekk på toget…

Nok en gang opplevde vi en utrolig hjelpsomhet, ”just in time”. Mannen og hans far fikk kontaktet politiet på stasjonen og forklart situasjonen. Det ble ringt til neste stoppested for toget, hvor politi ville gå inn og sjekke om sekken fortsatt lå i hylla. Vi kunne ikke gjøre annet enn å vente og håpe. Med ungene på fanget stablet vi oss i bilen. Fem voksne og to barn. Under bilturen ringte telefonen. Politiet hadde funnet sekken og den var til oppbevaring på stasjonen!

Mannen på toget, Paulo og faren tilbydde seg å kjøre til stasjonen i nabobyen etter lunsj, slik at vi fikk hentet den savnede sekken. Under bilturen dro Paolo fram et magasin og bladde opp på midtsiden. Et stort bilde viste hans far stå på en talestol. Vi hadde blitt kjent med sønn av Bruno Ficili, kandidat til Nobels fredspris hele 13 ganger! De kjørte oss til trappa og avtalte å møte oss etter lunsj. Snakk om at ”en hjelpende hånd” dukker opp til riktig tid!

Bruno og Paolo tok oss med på en trivelig kjøretur. Sekken ble gjenforent med eier og vi fikk en fin guidet tur i området. Det ble kaffe på en sjokoladefabrikk i Modica, gamle gater i Scicli og besøk hos en venn av Bruno med flott utsikt! Vel tilbake i Donnalucata ble vi invitert inn hos Bruno og hans familie. Der fikk vi høre mer om fredspriskandidaten Bruno Ficili.

Fredspriskandidat

Bruno Ficili er president av en internasjonal organisasjon ”Education for peace”. (www.brunoficili.it) Hans jobb for fred verden over har blitt lagt merke til. Han har arrangert store og viktige konferanser for fred, ledet humanitært arbeid i blant annet Rwanda, Jugoslavia, Somalia, Midt -Østen og det gamle sovjet.  I 1996 var han en av de tre øverste på kandidatlisten for Nobels fredspris. Denne mannen som snakker til hundretusener av folk og har et bredt kontaktnettverk over hele verden, satt på en enkel hagestol i en beskjeden bakgård og smilte over hele ansiktet. Vi fikk servert kaffe og kjeks. Snakket om smått og stort og koste oss over ungene som lekte med barnebarnet til Bruno og hans trivelige kone.

Donnalucata er et sted man bare drømmer om å oppleve. Stranden er på flere kilometer og er fylt med deilig sand. Byen er liten, men har alt man trenger av restauranter, butikker og kaféer. Her kjenner alle hverandre og man blir fort på hils med folk. Paolo kunne fortelle at dette området er det beste på hele Sicilia. Her er det omtrent ingen kriminalitet, noe vår episode med gjenglemt sekk på toget kunne bevise. I Donnalucata bor det vanligvis rundt 3000, men på sommeren økes dette til rundt 10 000. Feriegjestene er stort sett italienere med tilhørighet til stedet. Paolo viste oss rundt i byen og fortalte hvor de beste spisestedene var. Han tok oss med til verdens beste isplass, hjemmelaget is i alle varianter man kan ønske seg! Ved hjelp av en gjenglemt sekk hadde vi fått oss trivelige venner. Stranden i Donnalucata er magisk vakker. Det samme er medmenneskeligheten og vennligheten mellom mennesker og landegrenser i vår verden.

"Gresk tragedie" i Siracusa

Grekerne bygde opp byen Siracusa i år 700 f.kr. Den fremstod som en av de vakreste byene grekerne koloniserte, og utfordret Athen i makt og prestisje. Siracusa var den største byen og hovedstaden til øya Sicilia i hele 1600 år. Byen har mange flotte bygninger som vitner om tider med god økonomi og stolthet. Katedralen ved den store åpne plassen midt inne i gamlebyen er en bygning man ikke glemmer. Katedralen var opprinnelig et gresk tempel, ombygd da byen ble kristnet av St.Paul. Både på innsiden og utsiden kan man se de svære tempelsøylene fra femte århundre f.kr.  Bygningen er som en smykkestein på den åpne ovale plassen. Inne er den enkel, men mektig. Kalket stein preger også den innvendige utsmykkingen.

Den gamle byen i Siracusa er flott til å vandre i. Man kan besøke museum, festningen ved havet og kunstutstillinger. For barn kan dette fort bli kjedelig, men Siracusa har noe for de yngste også. Byen har eget dukketeater med mange forestillinger. Ved siden av teateret ligger et dukketeatermuseum, hvor man kan se mange artige dukker. Dessverre var det ingen forestilling den dagen vi hadde til rådighet, så vi tok med ungene på et litt større teater….

I Siracusa ligger en stor arkeologisk park. Den er betydningsfull både på grunn av sin historie og størrelse. Her kan man se rester etter tidenes største greske alter, ”Alter of Hieron II”. Opprinnelig 200 meter langt og 23 meter bredt. Store deler av alteret ble borte på 1500 tallet e.kr, da steiner ble brukt til å bygge mur rundt byen. Ikke langt fra alteret ligger et av de største greske amfiteatrene bygd i den greske storhetstiden, 3. århundre f.kr. Amfiet har plass til 18000 tilskuere og er i bruk den dag i dag. Teatret var viktig for grekerne. Teateret var et sted hvor man ”renset sjelen” gjennom tragediene som ble spilt nede på scenen. Teateret fungerte også som skole, hvor man lærte hvordan man skulle leve. Alle hadde adgang til teateret. De som ikke hadde råd til å betale fikk fri adgang av staten. Staten kontrollerte teateret og hvilke stykker man skulle sette opp. Teateret var et viktig senter og en sosial møteplass hvor man også diskuterte lover, regler og handel.

Vi bestemte oss for å ”rense sjelen” og kjøpte oss billetter til kveldens forestilling, den greske tragedien ”Filottete Di Sofocle” fra år 409 e.kr. Busser fulle med folk ankom teateret og fylte delvis opp amfiet. Forestillingen var på italiensk, og vi visste ingenting om stykket før vi kom. Ungene gledde seg til teater, men vi voksne så for oss at interessen blant den yngre generasjon ville dale ganske så fort. Musikken startet og menn i hvite klær, hjelm på hodet og spyd i hånden kom ut på scenen. Kasper satt som fortryllet, han elsker krigere og spyd. Dialogen mellom hovedaktørene gikk på italiensk, et språk som er syngende og utrolig fint å høre på. Vi voksne greide faktisk å få med oss noen ord, slik at handlingen ble litt mer forståelig. Det var en utrolig flott sceneutfoldelse og tilskuerne satt i stillhet. Guro og Kasper var helt med i handlingen. De kommenterte og spurte, syntes det til tider var skummelt og tolket handlingen ut fra sitt syn. Fra sine plasser høyt opp på amfiet satt to norske barn med trillrunde øyne og fulgte den gamle greske tragedien, et stykke på nesten 2 timer med italiensk dialog. Fantasien fikk leve og Kasper ville knapt gå fra amfiet da forestillingen var ferdig. Det var så masse han skulle ha visst om disse krigerne, den gamle mannen med skjegg og han som bodde inne i hula med fillete klær…

Med tog til Sicilia og Siracusa

Togene i Italia går på kryss og tvers. Saktegående lokaltog tar folk med ut til små og avsidesliggende steder. Hurtigere tog knytter de store byene sammen og nattoget lar folk sove seg igjennom landet. Toget i Italia er for alle. Forretningsfolk, familier, studenter og gateselgere sitter side om side mens landskapet skifter fra sjø og fjell til tettsteder og byer. Vi er på vei helt sør i Italia, til Sicilia og Siracusa , en tur på 8 timer!

Vi sitter i en kupé med plass til seks personer. Guro og Kasper bruker tiden til iPad, soving og UNO kortspill. 8 timer i tog kan være en prøvelse for både liten og stor, men turen går forbausende fort. Ved siden av oss sitter et eldre ektepar. De smiler og prater, synes ungene er skjønne og deler velvillig av sin medbrakte ost og pølse. Ekteparet snakker bare italiensk og vi får virkelig prøvd oss på språket. Nok en gang treffer vi folk som er trivelige og som bidrar til å gjøre turen til en god opplevelse.

Over til øya Sicilia kjører toget inn på ei ferje og vi kan gå på dekk og nyte frisk luft. Deilig å vite at vi er på vei til et nytt sted. Deilig å tenke på at vi fortsatt har to måneder igjen i dette herlige landet! For hver dag som går, blir vi mer og mer glad i Italia. Vi elsker å gå i de smale gatene, sitte på en liten restaurant og nyte mat, besøke historiske steder og gamle bygninger. Vi har blitt møtt med varm vennlighet og omtanke av det italienske folket. Det er rett og slett en stor glede å reise i dette landet.

Etter 8 timer på tog er det deilig å komme fram til Siracusa. Siracusa ligger på sør-øst kysten og er en populær ferieby. Vi ankommer gammelbyen i taxi og lar oss imponere av den flotte piazzaen utenfor katedralen. Piazzaen er oval i form og med nydelige bygninger rundt. Katedralen lyser opp området med sin hvitkalkede utstråling. På piazzaen høres fiolinspilling fra noen restauranter. Folk vandrer rolig rundt med en is i hånden og temperaturen mot kvelden er behagelig sval.  Kveldssolen mot bygningene får plassen til å skinne uforglemmelig der vi vandrer. Den gamle byen ligger på en odde mot havet og er rett og slett bare helt nydelig!

Atmosfæren på Siracusa var en helt annen enn Amalfikysten. Siracusa er et populært sted å feriere, men her slipper man å gå i kø av turister. Vi opplevde det som et sted med livsnytere, et sted hvor man drar for å slippe unna mengden, drar på bryllupsreise eller en romantisk weekend.  Mellom gammelbyen og havet går en promenade hvor man kan rusle hånd i hånd og la solnedgangen varme hjertet. En solnedgang som forsvinner i havet og etterlater seg et rosa fargespill over himmelen. Solnedgangen kan også nytes med et glass vin og fersk fisk fra en restaurant ved sjøen.

 

 Kveldstid livner det til inne i byen og folk samles ute for å spise. Tilfeldigvis satte vi oss ned på en restaurant hvor vi møtte en svensk familie. Guro og Kasper ble strålende fornøyd da de hørte en liten gutt snakke et språk de kunne forstå. Den svenske gutten var fire år, og sammen med foreldrene ferierte han en ukes tid her på Sicilia. Ungene fant tonen med en gang og frydefylt lekte de sisten til svetten rant. Etter 1 måned med bare italienske barn, var det veldig gøy å treffe noen som forstod hva de sa. Ungene lekte ustoppelig ute på restauranten mot havet i Sicilia. Det ble sein kveld, men hva gjør vel det når nytelse og glede er det viktigste på denne turen….

Paestum – byen fra fortiden

Paestum ligger en times tid sør for Salerno og er en historisk by. Ved et veikryss ligger ruiner etter tider da grekerne styrte. Vi snakker da om år 600 f.kr og byen er av de siste etablerte koloniene som grekerne etablerte i det sørlige Italia. Paestum var velstående og viktig by med sine templer. I dag kan man se rester etter byen og de mektige templene som reiser seg på sletten.

Nok en gang ble besøk på arkeologiske utgravinger en suksess for ungene. Historier om folkene som bodde her ble straks diktet opp. Området er stort og mange av husene er grodd igjen. Det gjør det ekstra spennende å gå på oppdagelsesferd for å finne rester etter oldtiden. Vi kunne gå inne blant alle ruinene og noen steder dukket det fram gulv og vegger med flotte mønstre. På sletten lå det tre svære templer. De ble bygd til ære for de greske gudene Neptun, Hera og Ceres. De svære søylene reiser seg mot himmelen og vitner om storhetstiden fra før vår moderne tidsregning.

Kasper fant seg for øvrig noen ”firfirslevenner” som han lekte sisten med. Store signalgrønne firfirsler som blunket lurt til oss der de smatt mellom de gamle ruinene. En slik en skulle Kasper veldig gjerne hatt hjemme til kjæledyr…

Ved siden av sletten ligger det arkeologiske museet. Et stort og flott bygg som rommer historier fra steinalderen og fram til år 0. Passet perfekt for oss, siden jeg hver kveld må fortelle ungene om huleboerne i steinalderen. Fra mer ”moderne” og grekernes storhetstid,så vi krukker med fantastisk mønster, små dukker og skulpturer laget av leire. Det var store steinblokker med utsmykking fra tempelet og urgamle maleri. Jeg må innrømme at museum kan fort bli kjedelig selv om jeg er voksen, men museet i Paestum var ett av de beste jeg har vært i. Historiene ble med ett så nær og virkelig. Innholdet var mangfoldig og det var rom på rom med ulike gjenstander. Det beste var ”stuperen”.

Stuperen har blitt et kjennemerke for Paestum. Stuperen er et maleri malt på en murvegg, som visstnok har vært et gravkammer. Bildet viser en enslig mann som stuper ned i vannet fra en høyde av steinblokker. Bildet er enkelt. To trær vises, blått vann og mannen som svever i luften på vei ned i vannet. Bildet er unikt på grunn av sin enkelhet og symbolikk. Den greske malertradisjonen var vanligvis mer detaljert og viste sosiale sammenkomster eller kamper. Da bildet ble funnet, stod stuperen på en vegg med andre mer tradisjonelle malerier, hvor det var malt mennesker som spiller, drikker og spiser. Mennesker i lystige og sosiale lag, mennesker som følger tradisjonen og gjør det som er forventet at de skal gjøre. Stuperen er unik fordi han er malt alene. Stupet symboliserer å gå fra det jordiske og over til den andre siden. Stuperen bryter med tradisjonen og velger å gå egen vei. Han viser moderne individuell frihet og mot til å gå egne veier for å finne sannhet og lykke. Han lar seg ikke følge gruppen av de andre menneskene. Han søker noe større og det innebærer å ta steget fra det kjente til det ukjente. Den 2600 år gamle stuperen fra Paestum snakket direkte til mitt hjerte. Våg å bryte med faste mønster og finn din egen vei!

Capri

Capri er et eventyr i havet. Et sted hvor glitter og glamour lever side om side med fiskerne i sine robåter. Capri skaper drømmer og lar fantasien leve.  Hit kan man dra og leve som filmstjerner. Gå i gater laget for lerretet og nyte en utsikt som får stiletthæler til å knekke.

Båten ut til Capri er full av turister på jakt etter opplevelser. Havet gir oss sine bølger. Den friske vinden og smaken av salt åpner sansene. Verden rommer mange skatter. I våre hjerter har vi alle våre spesielle steder, steder som gir ro og glede. Minner og lengsler. Savn og sorg. Havet har mange stemmer og bare du vet hva den hvisker. Menneskene om bord på båten livner til når øya nærmer seg. Trolldommen brytes og ryggen krummes. De store tankene blir små, alle vil være først i køen…

Havnen myldrer av turister, hvite taxier med åpent tak, små busser, båtguider og restauranter. De gamle fiskerne har for lengst inntatt sin plass, i skyggen av turisme og glamour. De gamle vet hvor ”skatten” ligger. Deres øyne forteller historier om det virkelige Capri og skjønnheten har de gjemt i sine hjerter. Heldige er de som stopper opp og lar seg fange av blikket i skyggen, det er her det virkelige Capri lever.

Vestkysten av Italia har mange grotter, men ingen er som ”Grotta Azurra” på Capri. Et blått magisk lys gjør denne grotta levende og mystisk, dette må vi utforske! Båtene ut til grotta går fra tidlig til seint. Vi slenger oss med og betrakter Capri på utsiden. Bratte fjell ned i havet og hus som klamrer seg til landskapet. Inne i en vik blir vi stående i kø. Båter og turister skvalper fra side til side. Grotten er ikke lenger en gjemt skatt, men en gullgruve for turistnæringen. For å komme inn i grotta må vi over i små baljer, robåter med plass til 4 voksne. Lokale helter ror oss stående bort til billettbåten. Noen euro blir slengt over ripa, og vi får adgang til den ”blå lagune”. Det kryr av disse små båtene. Vi ror i kø gjennom en lav åpning. Hulen er stor og har fantastisk akustikk. Båtmennene synger kjærlighetssanger, dype røster som gir gjenklang langt inne i sjelen. Lyset fra bunnen gjør vannet intenst blått og sprer farge til rommet. Lydene og fargene gjør mystikken levende. Ei grotte med historie fra glemte tider, ei grotte kjent av de lokale lenge før turistene satte sine spor…

Capri har en egen taubane som tar deg opp til byen. Utsikten er fenomenal! Det er virkelig en opplevelse å gå i disse gatene. Husene skinner hvite i solen og speiler seg i glansen av motebutikkene. Her er det stil, stil på en sjarmerende måte. Capri er for de rike og berømte, men det er også for deg og meg. Restaurantene byr på herlige menyer og varter deg opp som om du var prinsessen på erten.

 På Capri kan man vandre i gatene og la seg inspirere av verdens mest kjente designere innen moteriktige klær, smykker og sko. En kan også vandre på flotte brosteinslagte turveier for å betrakte landskapet og vakre blomster. Ruiner etter gamle tider finnes, samt fine utsiktpunkt mot havet. Capri har også badestrender om man trenger avkjøling og pause fra folkemengden. Capri har masse å by på, vi fikk bare en liten smakebit de få timene vi hadde før båten gikk tilbake. Capri er nok et sted hvor man burde unne seg å overnatte. Turistmengden halveres når mørket siger inn. Kveldene er svale og lysene mot havet gjør øya til et eventyr….

Positano og Amalfi – to byer ved havet

Populære turistbyer langs Amalfikysten ligger en liten båttur fra Salerno. Positano og Amalfi ligger fint til i hver sin vik i de bratte klippefjellene som reiser seg fra havet. Hit vet turistene å finne veien!

Fra havnen i Salerno går det rutebåter til byene. båtbilletter er som vi tidligere har erfart, nokså stive i prisen. Det hindrer likevel ikke turistene til å trenge seg sammen i køene og velte seg inn i balja. Båten har nok hatt sine turer langs kysten og durte velkjent ut fra havna. Dårlig med sitteplasser og skrikende høyttalere med italiensk guide var minus for turen. Utsikten mot fjellene og landskapet var fortryllende. De små veiene, husene og klippene der inne på land minnet om Flåklypa.

Positano dukket opp bak en odde. En liten by med små hus som byggeklosser opp etter fjellveggen. Boligene så ut som om de var hugget i sten og malt i sandens farger. Ved havnen og stranda myldret det av maur med fotoapparat  og solhatt. Nå var vi virkelig kommet til ”tuistmekka”. Restaurantene ved stranden var hektiske og upersonlige. Suvenirbutikkene veltet over av små duppeditter som trakk ungene til seg som magnet. Vi banet oss vei gjennom de første gatene og fant ei trapp som ledet opp mot utsikt og pusterom. ”Mamma, jeg er sulten”. ”Mamma, jeg orker ikke gå trapper”. ”Mamma, vi vil spise nå”…. Løsningen ble å telle trappetrinn, samt utfordringen å gå to trinn i ett steg. Av og til fungerer impulsive triks på slitne barn. ”Trappeleken” fikk fart på de to små og vi kom til 475 trinn før toppen var nådd og nok en frydefull matopplevelse ventet!

Restauranten ”Da Vineenzo” har fått sine anbefalinger i Michelinguiden tre år på rad. Lokalene og meny fristet til å innta ett glass vin og dagens lunsj. Restauranten var i sjarmerende vertshusstil med moderne finish. Kjøkkenet var av delvis åpen løsning, slik at gjestene kunne se sin mat bli tilberedt. Høflighet og service var upåklagelig. Støyende båt, turistmengde og trappetrinn var glemt i det den ene retten etter den andre ble tryllet frem på bordet. Våre middagsmåltider hjemme gjøres unna i en fart som ville skremt en hver italiener. I løpet av fire uker har vi ”lært” masse matkultur. Og det sier litt når vi med to små barn opplever at timene flyr på en restaurant. Ungene koser seg med maten. Selv om de er skeptiske til å prøve noe nytt, og helst går for det kjente, så har de fått opplevelsen av å nyte mat.

Den sjarmerende byen Positano ble etter måltidet enda vakrere. En må komme seg opp og ut av mengden med turister. Nyte det å gå i gatene og la seg imponere av de gamle fiskerne som i generasjoner har bygd dette stedet. Kirken har vært et naturlig samlingspunkt. Den ligger sentralt til inne i byen, ikke langt fra havnen. Her hvisker historiene om frykt for havets krefter og bølgenes makt. De gamle veggene har gjenklang av bønner som forteller oss om lengsler og drømmer. Det minner oss om at vi er skapere av vår virkelighet, vår historie. 

Amalfi er en by som på mange måter er lik Positano. Den er litt større og rommer enda flere historier. Sjarmen blir dessverre litt borte når gatebildet preges av hektisk turistmas. Grupper med guider baner seg vei og de lokale innbyggerne forsvinner i mengden. Slike turiststeder er ikke vår greie, spesielt ikke med barn. Likevel, byene er vel verdt å besøke. En bør heller ikke gå glipp av kirken i Amalfi, et kunstverk til å nyte!

Bussturen mellom Positano og Amalfi kan være litt av et adrenalinkick. I stedet for en overfylt båt, ble det en busstur hvor man knapt fikk puste. Om pusteproblemene skyltes trengsel eller smale veier i bratte fjellsider, ja det vil jeg anbefale dere å finne ut selv. En busstur etter veier vi sent vil glemme! Tross turistene, Amalfikysten har masse å by på og en fryd for øyet!

”Truckstopp” med blekksprut og blåskjell

Nok en gang må jeg fortelle om vår matopplevelse! Nabolaget til hotellet er som tidligere beskrevet, ganske så nedslitt og spøkelseaktig forlatt. Vi benyttet formiddagen til å plaske rundt i hotellets svømmebasseng. Magene varslet lunsjtid og etter anbefaling fra resepsjonisten, gikk vi til den lokale bensinstasjonen.

Svære trailere stod parkert ved et skur med bensinpumper foran. Et håndskrevet skilt viste at restauranten var åpen. Vegg i vegg med bensinstasjonen lå stedets lokale ”veikro”. Straks vi skled over dørstokken, var det som å reise tilbake til tidlig 80- tall. Nok en bekreftelse på at dette området var ”in” for 30 år siden… Lokalene lå mot sjøen og var malt i skrikende blå farge. Over bardisken hang eierens samling av nedstøvet capser. Kontoret stod i et hjørne inne i restauranten. En skrivepult, hvor regningene ble håndskrevet. På veggen en tikkende klokke og gulnet bilder. Interiøret hadde man ikke nok ikke fornyet siden oppstart, det samme var nok  menyen. Arkene klistret seg til hverandre og det skriftlige så mer ut som en kladdebok. Dette stedet var i alle fall lokal kultur!

Rundt bordene satt mange fint kledde herremenn med dress og slips. Lokale gjester er et godt tegn, så vi slo oss ned ved et bord. Servitøren på ”truckstoppen” var overraskende nok stilig kledd i hvit skjorte og nypressede bukser. Våre mager skrek etter mat og vi lot stedet få en sjanse før vår terningkast ble endelig. Truckstoppen hadde slettes ingen kjøttkaker og frityrgryter. Her bestod menyen av sjømat.

 Øynene til Guro ble store da hun fikk servert spagetti med kamskjell. Skjell er noe hun pleier å samle med seg fra stranden, ikke få servert ved middagsbordet! Vi voksne hadde bestilt husets spesialitet, pasta med havets skattekammer. På tallerken i denne bakgården av bensinstasjonen lå ”mini blekkspruter”, to typer skjell, svære reker og noe krepslignende greier med svære værhår! Vinen ble tappet av ”ølkraner” og servert i mugger. Rundt oss på bordene ble den ene eksklusive retten etter den andre servert. Helbakt fisk med et skall av salt ble trillet ut på et anretningsbord, skjært opp og servert rykende fersk til mennene i slipps. Store tallerkener av salat og reker. Det var svære krepser og store olivener, pasta i alle varianter og ulike kaker til dessert. Nok en gang lot vi oss fascinere over italiensk matkultur. Truckstoppen med capser til pynt var rene gourmetrestauranten! Og regningen, ja den var selvfølgelig håndskrevet!