17. mai og pizza i Napoli

Hjemme i Norge ble det heist flagg, finklær tatt på og ”Ja vi elsker” trallet fra nord til sør. I stedet for å gå i tog, satt vi på toget. I stedet for å spise pølse med brød, spiste vi pizza. I stedet for kroneis, ble det ekte italiensk gelato. I stedet for folkefest, opplevde vi folkemylder. Vi feiret 17. mai i Napoli!

”Pass deg for lommetyver”, ”se opp for trafikken”, ”hold deg for nesen”, ”forbered deg på kaos”. Formaningene er store når man forteller at turen går til Napoli. Ved togstasjonen hadde gateselgerne satt opp sine vogner fulle av ”skrammel og rammel”. Trafikken var allerede i siget og søppelet lot ikke vente på seg. Vi tok beina fatt og snuste inn luften av Napoli.

Se skjønnheten

”Mamma, hvorfor står de der borte og vil ha penger i lua si?” I Napoli møter fattigdommen deg på gatehjørnene. Noen prøver å finne seg et levebrød med å selge utslitte duppeditter, gamle kassetter, falmede postkort og alt en ellers måtte regne som ”utdatert”. Andre står klare med vaskekosten i veikryssene i håp om å få vasket noen bilruter. Tiggere finner man også her som mange andre steder. Bygninger er slitt og søppelet flyter. Det er ”imponerende” å se haugene av ”sure plastposer”, esker, møbler, klær, matrester, papir og alt som ligger strødd rundt søppelkonteinerne. Ja, for det er konteinere, men hvor ofte tømmes de egentlig?

Trafikken er kaotisk, og det kjøres etter egne ”Napoliregler”. Sikk sakk mellom alt og alle, parkering litt her og der og ”grønn mann” fungerer sjelden. Mopedscooterne er flittig brukt i denne byen. De fungerer veldig bra i trange gater, der man kjører på og lar andre få æren av å flytte seg. Disse små fremkomstmidlene smetter også fint mellom ett par turistbusser, sånn i siste liten på smale veier…. Napoli er rett og slett herlig kaotisk. Den har en særegenhet som er ekte, ”ærlig” og åpen. Napoli later ikke som den er noe annet enn den virkelig er. Napoli er en pulserende og levende by full av energi. Her er temperamentet brennende og det kreves årvåkenhet. En må se den skjønnheten en vil fylle sitt liv med, resten får bare ligge. Husk også at Napoli har steder hvor solnedgangen går ned i havet. Steder som fyller hjertet med kjærlighet til kunst og kultur. Steder hvor man kan finne lykke i en pizza… Avhengig av sin egen stemning, vil man enten elske eller hate denne byen.

17. mai i Napolis gater

Fra rytmen av Napolis yrende folkeliv, marsjerte vi oppover mot katedralen. Lyden av italienske rop var musikk nok for våre ører. Ballkongene var ”pyntet” med fargerike laken og dagens undertøysvask. Gamle damer smilte og vinket til våre lyshårete festkledde, som ropte hurra for hver isbutikk de passerte. Klemt mellom slitte blokker og grisete gater åpenbarte det seg en storslått katedral, en edelstein som lyste opp nabolagets fattigslige kår.  Ved katedralen stoppet ”familietoget” og hilste to tiggende damer med litt klingende mynt. Inne i den storslåtte katedralen ble vi møtt av røkelse, korsang og et opptog av prester. Vi fortsatte feiringen av 17. mai med en katolsk messe, før vi vandret ut til ”folkefest” i trange sidegater.

Fargerikt mangfold

Vi passet på å ”teste” ut alle formaningene en får som turist. Vi gikk i sidegatene, men opplevde ikke annet enn smilende mennesker. Fotoapparatet ble flittig brukt og dinglet på magen, men ingen ofret det et blikk engang. Ungene gikk først og fant veier gjennom folkemengden, men ingen ble borte. Vår opplevelse av gatelivet og menneskene i Napoli var positiv. En må ikke dømme et sted og mennesker på bakgrunn av historier og synsing av hvordan en by bør være. La stedet få en sjanse og finn nytelse i det man opplever. Man kan godt velge å ”se” lommetyver bak hvert hjørne. En kan godt velge å gremme seg over søppelet som flyter, men man kan også la være.

Vår dag i Napoli bestod av å vandre rundt i de små gatene og se det daglige livet. Vi så kjøttskjæreren høylytt gestikulere med en kunde. Vi betraktet glade barn som sparket fotball i gatene. Slitte boligblokker i trange smug, hvor klesvask hang fra ballkong til ballkong høyt der oppe i skyene. Vi så en mor med hjelm i vill fart på moped, sønnen satt bak og holdt seg fast uten beskyttelse på hodet. I dette kaotiske virrvarret dukket kunstneriske kirker, statuer og utsmykninger opp. Steder som skaper pusterom og kreativitet. Små kaféer og spiseplasser med nydelig mat. Bokhandlere med støvete skatter. Skrothandlere hvor minner er godt bevart. Fristende disker av alt man kan ønske seg av frukt og grønt.

Vår dag bestod også av å smake på herlige og avkjølende fristelser, samt slappe av på en sightseeing buss. Ungene sovnet med det samme bussen kjørte ut i gatene. Vi voksne fikk se mangfoldet av Napoli. Bussen kjørte ut mot sjøen, hvor husene var små palass og utsikten behagelig for øyet. Her fantes grønne lunger med rene linjer og benker til å hvile føttene. Flere borger og festninger som viste byens stolte ansikt. Kirker utsmykket til å ta pusten fra forvirrede turister. Museer som fortalte byens historie. Vi så fargerike blomster og frodige alléer. Likevel, vår beste nytelse i Napoli var pizzeria Da Michele!!

Ren nytelse og masse lykke

Man kan ikke dra fra Napoli uten å nyte pizza margherita. Det finnes ett sted en kan nyte verdens beste pizza margeritha, med ekstra mozzarella. Stedet ligger like ved togstasjonen i en liten sidegate. Man kan lett gå glipp denne pizzaen om man ikke har øynene med seg. Da Michele var lykke! Inne er innredningen enkel og veldig ”Napoli”. Slitte møbler og umoderne farger. Gamle bilder henger i falmede rammer og vinduene er skitne. Hadde det ikke vært for avisutklippene som henger på de hvite veggene, ville man trodd at det var bedre å gå til en finere restaurant. Denne pizzeriaen er kjent langt ut over sine landegrenser. 

Avisutklipp fra New York Times, amerikanske thalkshows og filmatiseringer kan fortelle at dette er stedet for å nyte ekte pizza. I filmen ”Spis, elsk, lev” sitter Julia Roberts på en pizzeria i Napoli og lar mozzarellaen smelte på tungen, og ja det var her inne på Da Michele. Stedet er like livlig og herlig som man får inntrykk av på filmen og pizzaen er bare fantastisk! Bunnen er tynn som flatbrød. Mozzarellaen flytende og perfekt seig. Tomatsausen får drømmene til å  leve, og hele pizzaen må nytes med lukkede øyne og ro i sjelen. 

Da   Michele er lykke!