VM i buldring og klatring

”Pappa, sjå! Der e det kjæmpefine bultresteina! Pappa,kom så finnj vi et bra bulder.” Vi er på fjelltur opp mot en refuge, hytte, i Dolomittene. Det er bratt for små føtter, men det blir fort glemt når store steiner ligger midtveis. Vi hiver innpå litt brødskive med sjokoladepålegg, næring for små og store buldrere. Steinene ligger foran oss som små fristende påskeegg. Guro har knapt nok tid til å spise, før hun setter i gang med å bestige den ene steinene etter den andre. Snart er hele familien klistrer til hver sin stein. Turgåerne på stien nedenfor kan høre frydefulle rop, store steiner er en perfekt lekeplass!

Buldring er en form for klatring som ikke krever en masse teknisk utstyr. Ett par klatresko holder lenge. Når en buldrer skal en ikke gå høyere enn man er komfortabel med å hoppe ned. Det handler om å finne bevegelsene som gjør det mulig å forflytte seg fra ett punkt til et annet. Målet er ikke nødvendigvis å nå toppen, men å finne små og store utfordringene rundt om på steiner. Buldring er en ypperlig aktivitet sammen med barn og en fin pauseaktivitet på fjellturer.

VM i Arco

Oppe på fjellet buldrer vi til fingertuppene blir såre og leggene pyntet med plaster. Vi støtter hverandre og later som om vi bestiger høye fjell. Det handler om å mestre og å føle seg trygg i det naturlige element. Samtidig som vi leker oss oppe på fjellet i Dolomittene, samles verdens beste sportsklatrere og buldrere seg nede i byen Arco. Arco ligger like nord for Gardasjøen og er kjent for sitt klatremiljø. Fjellene bak byen har fristet klatrere fra hele verden i en årrekke. Det er her VM i klatring og buldring 2011 foregår.

I løpet av en stor uke skal det konkurreres i både buldring, paraklatring og klatring. Vi dro ned til Arco for å se semifinale og finale i buldring. Byen ligger vakkert til under bratte klippefjell. Her er finsko og slips byttet ut med klatresko og løse klær. Annenhver butikk er en klatrebutikk med herlige klær og utstyr. Kaféene har bilder av klatrere på veggene, permer med klatreførere på disken ved siden av menyen og karabiner til pynt. Arco er virkelig en by hvor man kan føle klatremiljøet pulsere. I disse dager er det trangt i gatene, klatrere fra hele verden er samlet for å delta i mesterskapet. Vi slår oss ned på en kafé hvor de viser en klatre- og buldrefilm. ”Pappa, sjå, ta der va et bra bulder altså!” Guro ser storøyd på tv- skjermen hvor en av verdens beste kvinnelige buldrere, Anna Stör fra Østerike, leker seg på en diger stein. En kommentar som smelter hjertet til en entusiastisk klaltrefar. Senere på dagen får vi se Anna live i buldreveggen, det er hun som går av med seieren i damefinalen og kan titulere seg som verdens beste buldrer.

 

Herrefinalen i buldring blir nervepirrende. Tidligere på dagen gikk semifinalen og de beste buldrerne står nå igjen. Det er til sammen 6 unge herrer. Alle skal igjennom fire ulike bulder og poengene deles ut etter hvor mange forsøk de må ha for å nå toppen, det går på tid og det går på klatreferdighet. En trening i både fysisk og psykisk styrke samt smidighet. Det nærmer seg de to siste buldrene og de tre på topp står veldig likt. Vår favoritt fra Kroatia, Adam Ondra har en fantastisk klatreferdighet. Han snor seg opp de få og vanskelige takene som et slangemenneske, det ser så enkelt og lett ut. Russeren Dimitrji leder så vidt over Adam i det han glipper og må forsøke på nytt. Dermed står de likt og det hele blir ikke avgjort før i siste bulder. Vår favoritt må dessverre ha flere forsøk. Russeren vinner og blir kåret til verdens beste buldrer. Prestasjonene er helt fantastiske å se. De utfordrer tyngdekraft og vår oppfatning av hva som er menneskelig mulig. Det handler om å finne bevegelsene og bruke hele kroppen. Ren styrke kommer man ikke langt med i buldring. Det må taktikk, balanse, smidighet og letthet i kroppen til for å greie det disse buldrerne utfører.

Det blir seint før vi kommer oss hjemover til Falcade. Ungene sovner i bilen og hva drømmer de om mon tro? Drømmer de om flotte bulder, herlige steiner og fantastiske naturopplevelser? Neppe, men det kan være at opplevelsene oppe på fjellet er noe de alltid vil huske. Hele familien som buldret sammen, glade stemmer, entusiastiske rop, følelsen av mestring og det å kontrollere kroppen i bevegelser opp fra ett punkt til et annet. Kanskje vil de ønske å utvikle seg innen klatring og buldring, kanskje lærer de å blir glad i naturen og ønsker å ta vare på den? Kanskje var det slik verdens beste buldrer med medaljer rundt halsen også startet. Det finnes steiner over alt, det finnes trær og det finnes fjell. Ta aldri fra et barn lysten til å klatre, det har en gang ligget i oss alle.

Aktiviteter i Dolomittene

Dolomittene har mange aktiviteter å by på. Terrengsykkel etter bratte stier og egne sykkelveier mellom de små byene. Vinterstid er skisporten stor. Stiene i fjellene er milevis og hyttene rommer sultne og slitne vandrere. Man kan rafte i elvene eller gå de mange rutene med via ferata. Via ferata er fjellparti hvor man må ha klatreseler og tilpasset sikringsutstyr for å gå. En vaier er festet til fjellet og ved hjelp av karabiner kan små og store ta seg oppover fjellet. Det ligner på fjellklatring, bare enklere å gjennomføre.

Adventuraparkene står tett opp etter dalførene. Dette er parker hvor man har laget utfordrende løyper over bakken mellom trærne. Man låner hjelm, klatreseler og karabiner, klatrere opp i trærne og går løyper med ulik vanskelighetsgrad. Adventuraparker har vært veldig populært blant våre små. Der er alt fra hengebro, balansering på tau, slengtau fra ett tre til et annet osv. Løypen for de minste er som regel ikke høyrere enn en 2-3 meter over bakken. Rutene varierer og på det høyeste på svart rute for de voksne kan man være en 15 meter opp fra bakken. Nok en gang herlig klatrelek og trening av høydepsyke, samt balanse og smidighet. Adventuraparker er en artig opplevelse for små og store.

Latemar

Latemar er et vintersportssted hvor man på sommerstid har tilrettelagt tilbud for barn. Man tar en gondol opp mot fjellet og i en grasbakkene der oppe finner man drageparken. Drageparken består av en turløype hvor spor etter drager er gjemt. Her pirres fantasien og Kasper er 

veldig skeptisk i det et digert drageegg ligger foran oss. Han er helt sikker på at det er her dragene bor, og sannelig ser han ikke halen på en drage bak et tre der inne i skogen….

På lekeplassen har man et telt med aktiviteter for kreative drageskapere. Her kan man fargelegge bilder av drager eller lage sin egen drageleke. Guro jobbet hardt og flittig med sitt dragespill. Det måtte sys med nål og tråd, fargelegge brikker, lime på treplater og til slutt ble alt samlet i en dragepose. Guro var stolt da hun hadde laget sitt eget dragespill, med regler på italiensk, så vi får 

vel ta ordboka til hjelp….

På samme område har man laget akeløype for barn og voksne. Barna sitter i en stor gummiring og blir sendt ned bakken. De sklir på noen plastgreier og farten blir stor. Frydefulle rop høres i det de runder svingen og snurrer rundt i gummiringen. Dolomittene er et herlig sted for små og store.

Dolomittene

De små føttene løper lett over den steinete stien. Fantasien er på høygir, Kasper har funnet opp en historie om hvite troll. Trollene bor i snø og de har ikke øyne. De spiser hai og småfisk. Det er bratt i siste parti opp mot skiltene til der hvor veien deler seg. Luften er frisk og solen varmer. En lett bris gjør det behagelig å gå og utsikten er så mektig at man bare må se og se. Fjellene i Dolomittene ligger som en krans rundt oss. Steile pinakler, spir og kroner ligger der opp mot den blå himmelen. Vi er på 2300 meters høyde og grasbakken der oppe frister til en pust i bakken. Minstemann kom først opp i dag, med mor hakk i hæl. Vi slenger oss ned på gresset og begge løfter blikket for å se på fjellene. ”Mamma, se snø! Der bor trollene altså!” Vi finner fram kjekspakken fra sekken og snart ser vi det krøllete hodet på seksåringen vår og far som smiler verdens største smil. Nå er vi i vårt rette element, på fjelltur, hele familien og det i Dolomittene!

Med leiebil har vi kjørt langs den flotte Gardasjøen, passerte Trento og tok av på en liten vei øst i Dolomittene. I 14 dager skal vi bo oppe i fjellene, i en liten landsby som heter Falcade. Det blir kveld før vi triller ned fra fjellpasset og inn i den sveitseraktige fjellbyen. Her er husene laget av tømmer og vedstablene står høyt opp etter veggene. Det er som å komme hjem. Landskapet er frodig og flott. Her kjører traktorene og slåttonna er i gang. Kveldstid er det behagelig fjell luft og gradestokken kryper ned til en 22 grader. Fjellene ligger som en krans rundt byen og vi kan sitte oppe på ballkongen og nyte en utsikt det er til å bli målløs av. Leiligheten er nyoppusset og koselig. Nok en gang er vi kommet til en nytt område av Italia og vi blir bare mer og mer glad i dette fantastiske landet.

 

Falcade har en hovedgate og her ligger noen butikker og restauranter. Butikkene selger håndverksprodukter og masse fristende sportsklær. I restaurantene snakker de tysk og serverer ”appelstruddel”. Fjellbyene her oppe i Dolomittene har store sveitseraktike hotell og er godt tilrettelagt for skiturisme vinterstid. Sommerstid trekker disse byene til seg fotturister, syklister og bobiler….

Falcade er en liten by som egner seg godt for småbarnsfamilier. Her er det landlig og grønt. Like ved byen ligger et stort friluftsområde med fotballbane og tennisbane. Her er det et overbygd lekeområde for små og litt større barn, med blant annet hoppeslott lekehus og balanseaktiviteter. På samme område inne mellom skyggefulle trær er det piknikområde med griller man kan låne. Her finner man tradisjonelle lekeplassleker med sklie, huske, klatreapparater, vipper og taubaner.

Ute på den slåtte enga står ett par volleyballnett og hjemmesnekra mål til fotballspillende barn. Litt lengre nede ligger en opparbeidet dam med ender, skilpadder og fisker. Her er det en åpen kiosk som serverer alt fra fjellørret til pølser og is. På samme område er det geiter, sauer og hester. I helgene kan barn og voksne få være med på rideturer. Området blir brukt av alle aldersgrupper. Her er småbarnsfamilier på piknik og lek hele helgene, mens pensjonistene holder seg til kortspill i skyggen. Det er sosialt og livlig. En liten jente går med ustø skritt til babyhusken for å svinge seg, mens bestemor på 80 slenger ut siste stikk i kortspillet og blir kveldens mester. Det er det som er så gøy, samme om man er sør eller nord i Italia, aller samles ute og deltar i sosiale aktiviteter.

Fjellene rundt Falcade er også godt egnet for barnefamilier. Her er det mange fjellpass en kan kjøre til med enkle turløyper opp til en topp eller til en refuge, hytte. Mange skiheiser er også åpne og er en fin transportmåte for å slippe de tunge skogsliene. Stiene er tørre og fine å gå i for små barneføtter. Det var stas å være på tur igjen og stolte ble de to små da vi kom opp til korset som markerer toppen på fjellet. ”Det va nå litt drygt da mamma, men så e det nå så fint å kom opp å sjå utover fjella da….” Sa storesøster i det de hadde klatret seg opp de 300 høydemetrene.

Sirimione og Gardaland

En liten togtur fra Venezia ligger Italias største innsjø, Garda. Sjøen er enorm og rundt ligger mange vakre steder. Enkelte steder er overfylt av hoteller og turister, mens andre har enda greid å bevare litt ro og stillhet. De høye fjellene rundt sjøen speiler seg i vannet, et sted godt egnet for aktiviteter både til lands og til vanns.

Vårt mål var Sirimione, et lite sted helt sør av Gardasjøen. Sirimione er en smal halvøy med en godt bevart gammel by. Det er som å komme til middelalderen. Borgen som danner byporten er en ekte ridderborg. Her inne er det bare biler og sykler med spesiell tillatelse som har lov til å passere porten og inn til byen bak murene. Innenfor ligger små gater og gamle hus. Byen er ikke stor, men rommer et nydelig grøntareal, eksklusive herskapsboliger som er ombygget til dyre hoteller, små butikker og nydelige restauranter. Utsikten mot sjøen er helt fantastisk. Her kan man ha et romantisk måltid for to på bryggekanten i det solen går ned i sjøen. En kan ta seg en avkjølende dukkert på badeplassen, eller vandre i grotten som ligger helt på enden av den lange halvøya. Det er mange turister som har funnet veien hit og på kveldstid blir restaurantene fylt opp. Det er et behagelig folkeliv i gatene, musikanter som spiller og en sjonglør som underholder. Det beste var nok den deilige isen. Tett i tett står isdiskene og frister med sine farger, pynt og helt fantastiske smak!

 

Gardaland

I dette området av Garda ligger en stor fornøyelsespark, Gardaland. Etter en del vandring i byer og kulturelle opplevelser, var vi klare for litt lek og karuseller. Gardaland er den største fornøyelsesparken i Italia og minner litt om Disneyland. Det ble igjen to herlige dager med karuseller for liten og stor. Parken har opplevelser for alle aldersgrupper. Det beste var at vi havnet i en rolig periode av sesongen. Det var ingen kø, vi kunne gå fra opplevelse til opplevelse uten å måtte stå i lange køer.  

Bursdag i Venezia

På toppen av en bro sitter en mann og klunker på en gitar. Han løfter hodet og i øynene har han lidenskapens blikk. Det er stjernehimmel og natten er sval. Under oss glir en gondol stille i vannet. Eieren styrer den lange båten med bevegelser som man stryker et barn over hodet . Et forelsket par sitter på øverste trappetrinn og holder armene rundt hverandre. Kanskje drømmer de om livet de skal skape og alle øyeblikk de skal dele. En ung gutt lener seg over kanten av den lille broen og møter sitt speilbilde i vannet. Håret faller forover og gjemmer ansiktet. Er det tristhet eller er det smil? Er tankene fylt med glede eller sorg? Venezia er mystisk, romantisk  og vakker. Et sted fylt med levende historier og vakre melodier. Et sted for eventyrere og romantikk. Venezia har alltid vært et skattekammer og her hadde jeg, Berit, gleden av å feire bursdag!

Venezia er bygget på flere små øyer. De mange broene knytter gatene og øyene sammen. Kanalene snor seg mellom husene og fungerer som transportåre. Det er enkelt å gå seg bort i Venezia, men det er også det som gjør byen så spennende. I små smug kan lyset fra en fortryllende restaurant lokke deg til seg. Små butikker med vakkert håndverk ligger gjemt i kroker langt unna turistmengden og Venezias beste is ligger som en forkledd maskerade på et hjørne og lurer oss til å tro at dette er bare en av mange ”gelatosjapper.”

I et rolig strøk av Venezia ligger hotellet vårt San Sebastian Garden. Nøkkelen til rommet ligner en kistenøkkel fra 1800-tallet og døren foran oss er rikt utsmykket. Dette er ikke noe vanlig hotell og når vi åpner dørene til rommet åpenbarer det seg en suité på 80 kvadrat! Svære vinduer og balkong mot kanalen og den lille broen. Det er himmelseng, peis og et stort mørkt langbord med rom til et selskap. Der står en skinnstol perfekt for eventyrlesing og rommet har ikke mindre enn to bad! Tapeten er i gullfarget og blå mønster og midt i rommet henger en stor lysekrone. Vi er konger, prinsesser og prinser. Vi er på eventyrreise og omgivelsene er så eventyraktige at skulle tro en tryllefe svever over våre hoder.

Vi hadde gleden av å oppleve Venezia utenfor de tettpakkede turistårene. På toppen av Rialtobroen sto forfatter og journalist Kristin Flood å ventet på oss. Kristin har bodd i Italia i rundt 20 år og kjenner Venezia godt. Til vanlig er hun frilans journalist for norsk media og forfatter, blant annet har hun skrevet ”Jakten på en annen rikdom, i Frans av Assisis fotspor”. Kristin tok oss med på en vandring i labyrinten og fortalte historier som engasjerte både vi voksne og våre to små.

I gaten ”corte prima del milion o del forno”  vokste det opp en gutt med navn Marco. Hans far og bestefar var sjømenn og kaptein på båter som reiste til Asia etter skatter. En dag kom hans far hjem og fortalte at han skulle bringe tjue munker til keiseren i Kina. Keiseren hadde hørt snakke om kristendommen og ville lære om den. Marco Polo som da var 17 år, ba om å få være med på reisen. Reisen ble strabasiøs og varte i hele to år. Mange av munkene datt av under veis, men til slutt nådde et lite følge riket til Keiser Khan. Marco ble godt tatt i mot og ble boende hos Khan i over 20 år. Marco var som en sønn for Khan og han fikk oppleve en masse han aldri hadde trodd eksistert. Etter en tjue års tid ble hjemlengselen til Venezia stor og han ønsket å dra tilbake. Keiseren ville nødig dette, han hadde blitt så glad i Marco. Løsningen for Marco ble at en av keiserens døtre skulle giftes bort til et land i vesten. Marco fikk det ærefulle oppdraget med å følge datteren over sjø og land til sin nye ektemann. Da Marco igjen stod foran døren hjemme i Venezia og banket på, var det ingen som kjente han igjen. Alle trodde han var borte for lengst. Marco kunne fortelle historier som var så fantastiske og uvirkelige for Venezianerne, at han ikke ble trodd. Han ble beskylt for å skrøne og å være en smule skrullete etter alle disse årene i mystisk fravær. Etter en stund sluttet han å fortelle, og holdt opplevelsene for seg selv. Marco Polo tok del i krigen mot Genovo og ble tatt til fange. I fengselet møtte han en forfatter som gjerne ville høre hans historier. Forfatteren skrev ned det Marco fortalte og da de ble satt fri, ble boken en bestselger, selv før trykkekunstens tider.

Kristin tok oss med videre over små bruer og trange gater, fortalte om venezianerne og deres båtbyggerkunst. Venezianerne ble tidlig flinke på sjøen og de hadde sans for kvalitet. De bygget solide båter og de var eventyrlystne, samt flinke handelsmenn. Arkitekturen i Venezia bærer preg av at de reiste til fjernere himmelstrøk og tok med seg inspirasjon hjem. Mange av bygningene er utsmykket med en egen veneziansk stil, en stil en ikke finner andre steder. Venezianerne var flinke på handel og på sine reiser byttet de til seg varer som ble populære i hele Europa. Det har alltid vært stor trafikk til Venezia, her kunne en tidlig skaffe seg varer som var eksklusiv og sjelden i Europa. Venezia ble en rik by hvor man tidlig etablerte et banksystem. Handelsmennene hadde så masse penger at de satte penger i en bank og fikk et verdipapir tilbake. Stedet hvor dette ble gjort, heter i dag ”bankgiroplassen”.

Lever man litt for godt litt for lenge, kan man til slutt bli litt sløvet og ikke se farene før de banker på døren. Napoleon tok Venezia ”på senga” og seilte inn i kanalene og stormet byen. Hans hær brant og ødela masse bygninger og utsmykkinger, blant annet selve symbolet på Venezia, de mange løvene. Vi fikk gleden av å se to av løvene som står igjen. De svære løvene på hver side foran inngangen til det gamle båtverftet minner oss om storhetstiden med båtbyggekunst og sjøfarere.

Hva er vel en bedre avslutning på en bursdag enn å sitte i en gondol som stille glir inn i mørke kanaler, hvor stjerner på himmelen lyser vei? Like før midnatt stiger vi om bord i det mange forbinder med Venezia i dag, gondolene. Båtførerne er stolte av gondolene sine og de ivaretar båtene som sine barn. Yrket går i arv fra far til sønn, så antallet er i dag låst. Det er med stolthet de styrer båtene, en teknikk de har lært fra de var små.

Ungene koser seg og småskravler med hverandre. Vi hører lyden av den lange åren som når vannet. Det lyser fra vinduer og de små broene skaper en nydelig ramme rundt en flott bursdag. Mannen som styrer gondolen forteller med en lav og rolig stemme om husene vi passerer, om hvordan man styrer gondolen og om Venezias historie. Vi er søvnige etter en lang og flott dag i Venezia. Vuggingen fra gondolen og lyset fra stjernene får oss nok en gang til å føle oss som konger på denne jord, takknemlig for at drømmen om Italia har blitt en realitet. Og en avslutning med sjokoladekake under Rialtobroen da klokken slager tolv på natta, gjør dette til en minnerik bursdag.

Lucca

Det er sosialt å løpe i Lucca tidlig om morgenen når sola så vidt har nådd bymuren. Lufta er frisk og en god bris gjør løpeturen behagelig. Senere på dagen kryper varmen over 30 grader, da er det best å holde seg i skyggen eller finne en deilig restaurant. På den brede bymuren er det mange som møter dagen, noen løper runde på runde, mens andre rusler rolig rundt og betrakter byen innenfor de 12 meter høye murene. Jeg, Berit, har stått opp før de andre for å få litt tid alene. Det er deilig å jogge i rytmen av musikken fra I-Poden og i det jeg passerer gjennom en allé høye bjørketre nyter jeg tonene og teksten fra Gabriellas sang:

”Jeg vil kjenne at jeg lever all den tid jeg har, jeg skal jeg leve som jeg vil…. jeg vil leve lykkelig for at jeg er jeg, være sterk og fri selv om natt går mot dag, jeg er her og mitt liv er bare mitt…”

Det deilige med å veksle på  å bo fast og reise etter det våre hjerter lyster, er at en har muligheten til å være impulsiv. I forrige uke var vi på dagstur i Lucca fra vår bolig i Camaiore, vi likte byen og ville gjerne se mer av den. Vår videre reise gikk derfor til Lucca i to netter, før tog videre til Venezia. Lucca er en by som er godt egnet for barnefamilier. Gatene er omtrent bilfrie og koselige butikker ligger tett i tett. Byen har mange gode restauranter og attraksjoner som også engasjerer barn. Avstandene er små og lett tilgjengelig inne i den gamle byen. Her finner man de tradisjonelle kjøttbutikkene med spekeskinker og pølsesnabber side om side med suvenirbutikkene. Byen har mange kirker spredt rundt i de små gatene. Det ligger også flere tårn hvor man kan gå opp og få flott utkikk. Lucca har en veldig behagelig og rolig atmosfære. Ingen støyende utesteder eller svære hoteller, bare sjarmerende kafféer og koselige restauranter med rutete duker og lokal meny.

Lucca og området rundt Lucca er godt egnet for sykling. Inne i byen er det mange som leier ut sykler for en hver smak. For oss ble sykkel en fin avkobling fra å traske rundt på brostein. Kasper fikk seg en racersykkel med støttehjul, Guro en rosa pikesykkel med korg og da var de lykkelige. Vi voksne tøffet oss med hver vår knall grønn damesykkel. Oppe på bymuren var joggerne nå byttet ut med syklister. Veien er bred og ungene får sykle fritt. På begge sidene av muren finner man fine grøntområder med lekeplasser og benker i skyggen av trær, populært for ungene. På turistinformasjonen hadde Kasper funnet seg en brosjyre som viste bilde av noen riddere, dette måtte vi sjekke opp. Vi fant en åpning i muren og inne i de mørke gangene strømmet deilig musikk ut av noen høyttalere. Små spotter lyste opp banner på banner med bilder og historie fra Lucca og middelalderen. Kasper ble målløs da en statue av en ridder på hest i full størrelse viste seg. ”Fortell Mamma, fortell om gamle dager, fortell om ridderne…”

Lucca er et sted med nytelse, et sted man ikke har lyst til å reise fra. Lucca er en by man kan vandre rundt i timesvis og la seg fortrylle av bygningene og de små gatene. De gamle kirkene forteller historier om svunne tidsepoker og ”Piazza Anfiteatro” har navn og form etter det romerske teateret som ligger som et fundament for husene rundt den ovale plassen. Lucca er en perle og som Guro sa ”Hit vil e tebake, det va så gøtj her”!

Vi har vært 65 dager på tur og fortsatt nyter vi hvert øyeblikk. Vi nyter det å være sammen og selv etter så mange døgn har vi ikke opplevd å bli lei av hverandre. Vi deler alle opplevelsene og må lære oss å ta hensyn til de ulike behovene vi har. Det er så deilig å kunne se ungene gjennom hele dagen og være der når de trenger et voksent fang. Tankene våre er ikke på vandring, vi vet at reisen vil ta slutt og nyter øyeblikkene som verdifulle juveler. Vi skaper våre dager og vi kan selv bestemme om vi vil ha en god eller dårlig dag. Det er vårt valg om vi vil la oss irritere over aircondition som ikke fungerer, treige servitører eller heve oss over irritasjonens lave energier, for å se gleden i de opplevelser som denne drømmereisen gir. Det finnes alltid et valg

”Jeg vil kjenne at jeg lever all den tid jeg har, jeg skal jeg leve som jeg vil…. jeg vil leve lykkelig for at jeg er jeg, væra sterk og fri selv om natt går mot dag, jeg er her og mitt liv er bare mitt”…

Toscana

Vi har passert 60 dager på tur og begynner å føle oss mer og mer hjemme i dette landet. Vi elsker å reise rundt og oppdage små steder utenfor allfarvei. Steder hvor den italienske kulturen er levende. Mennesker tar i mot oss med kjærlighet og glede. En gammel kone smiler med hele sitt furete ansikt. Det svarte håret har gradvis blitt grått og ryggen krokete av hardt arbeid. Den blomstrete kjolen er dekket av et forkle, hun er i gang med sine daglige sysler. Konen står på trappa med feiekosten, snakker med naboene og vi kan høre det er en samtale om det varme været. Vi passerer de slitte dørene i den smale gaten og blir møtt med smil. Den Italienske kulturen tar i mot sine gjester med vennlighet og åpenhet. Den gamle konen møter blikkene våre og viser med hele seg at vårt besøk i Italia er en glede for henne. På syngende vis forteller hun oss hvor skjønne og flotte barn vi har, og vi ser at hun mener det. Hun ønsker oss en fin dag og hun bidrar til at vi får det. Det er så enkelt å glede andre og et ekte smil snakker verdens språk.

Gjester

Italia er nesten som et hjem for oss, og da er det en glede for oss å få gjester på besøk, slik at vi kan vise fram en bit av dette flotte landet. I en deilig villa i byen Camaiore har vi en ukes tid vært 6 voksne og 5 barn. Camaiore ligger mellom Pisa og Lucca i Toscana, et koselig sted med masse lokal kultur.

Det var fint å se igjen venner og slekt fra Norge. Ungene hoppet opp og ned i spenning da vi møtte hverandre på togstasjonen i Roma. De gledet seg til å vise fram Italia for besteforeldrene, tante og onkel, samt de tre jevnaldrende søskenbarna. Sammen tok vi toget fra Roma og opp til Camaiore, hvor vi hadde leid et stort hus med plass til alle. De fire timene med tog gikk veldig fort. Vi hadde masse å fortelle og var sugen på nytt hjemmefra. Ungene tulle og tøyset, dette var nesten større enn juleaften og 17. mai på en gang. I tillegg til stor gjensynsglede, så hadde Guro bursdag denne dagen. Jenta vår ble 6 år og det å få familie på besøk, var nok den beste bursdagsgaven hun kunne tenke seg.

Camaiore

Huset vi leide var en ren nytelse! Ved porten ble vi møtt av en vennlig huseier som tok oss med gjennom en nydelig hage. Den grønne plenen var romslig og trærne ga behagelig skygge. De fargerike blomstene pyntet det gylne murhuset. Ved siden av huset lå et stort svømmebasseng som fikk ungene til å rope frydefullt. Her hadde vi alt vi trengte. 7 flotte soverom, 5 baderom, 2 kjøkken og på bakkeplan var veggene åpne med svære buer, som gjorde det til et svalt og behagelig sted å være.

Det gikk ikke mange minuttene før ungene lå i bassenget og plasket. Bassenget var 7x15 meter og med forskjellig dybde. Her fikk både store og små trenet sine svømmeferdigheter, og det beste av alt, all denne herligheten kunne vi nå nyte en hel uke sammen med våre gjester.

De fleste turistene drar til Camaiore for å nyte strand og sjø. Ved sjøen ligger mange hoteller og restauranter som er tilpasset de store turistmengdene som kommer i juli og august. Den gamle byen i Camaiore ligger litt lengre inn i landet, og det var her vi bodde. Byen var rolig og det var lite turister å se. Vi kom akkurat tidsnok til å se en stor begivenhet kaldt ”Tappeti di segatura”. Den lange gågaten var dekket av nydelige bilder laget av fargerikt pulver. Det var mesterstykke på mesterstykke av kunstneriske fargespill. Det ble jobbet en hel ettermiddag og natt, folk strømmet til for å se på kunstverkene i gatene. Vi har ikke helt greid å finne ut av bakgrunnen for denne lille festivalen, men det er knyttet til et religiøst opptog som fant sted den helgen.

Sykkeltur og morgentrim

Vi hadde ikke lagt så mange planer for uka i Camaiore, det viktigste var å slappe av og være sammen med familien. Ungene trivdes best i svømmebassenget og med fotballen på den store plena. Det var varmt i været, over 30 grader og da er det deilig å kunne sløve i skyggen. Noen fysiske utfordringer ble det likevel.

Tidlig på morgenen er luften sval og fin for å røre på seg. Huseier hadde skaffet oss noen sykler, gamle rustete damesykler, men de fungerte greit. Jeg og Jon Endre tok med oss hans far på en tidlig morgentur i nærområdet. Fjellene er like ved og opp i høyden ligger små landsbyer. Vi satte kursen mot en av disse stedene og fikk virkelig testet våre lårmuskler. Det var bra stigning og syklene var av den gode gamle sorten uten gir. Vi tok en pause for å nyte utsikten over Camaiore og tørke litt svette. En syklist med topp moderne utstyr passerer oss. Litt misunnelig ser vi hvor lett han trør seg oppover. Vel, vi er takknemlige for de syklene vi har, uten de hadde vi ikke fått oppleve denne utsikten tidlig en morgen i Toscana. Føttene våre finner pedalene og begynner å jobbe seg videre oppover. Til vår store forundring ser vi ryggen av den fancy sykkeltrøya komme nærmere oss. Vi tre på sykler fra tidlig 70-tall tar igjen mannen som passerte oss. I en sving er vi tett opp til ryggen og konkurranseinstinktet våkner. Vi trør på litt ekstra og kommer opp på siden. Mannen ser skrått på oss under racerhjelmen sin, dette hadde han nok ikke ventet. Her trengs ikke siste skrik av utstyr, vi sykler forbi og øker avstanden. Skal si vi følte oss spreke der vi tre på tungtrødde damesykler kom først opp til byen på toppen av høyden!

Pisa

I løpet av uken var det to utflukter vi ville ha med oss. Det skjeve tårn i Pisa er vel nesten obligatorisk når en er på disse traktene. I en varme på over 30 grader og masse turister, kan slike overfylte byer være litt av en utfordring for både store og små. Bussturen var noe kronglete og det tok lang tid før vi kom oss fram til Pisa. I tillegg tar alt litt lengre tid når en reiser i en så stor gruppe med både barn og voksne. Det krever en god del tålmodighet og logistikk. Det var en stor fordel av vi hadde lært systemet i Italia å kjenne og kunne litt italiensk. Til Pisa kom vi og tårnet var virkelig skjevt. Det krydde av folk og salgsboder på den overopphetede plassen. Vi skulle veldig gjerne ha vært oppe i tårnet og besøkt både kirkene og museum, men det får vi ha til gode til en annen gang. Det å stå i kø fristet ikke denne dagen.

Lucca

Det ble også et besøk i Lucca, en flott opplevelse. Den gamle byen ligger innenfor svære murer og her kan man fremdeles finne det ekte Italia. En by med masse sjarm og historie. Svære tårn hvor man kan gå opp i og få flott utsikt, kirker med rike utsmykkinger og flotte gater fulle av små skatter av håndverk og matopplevelse. Lucca er et sted hvor man kan leie sykkel og oppleve byen på to hjul. Vi tok sjansen og fikk fikset sykler til hele gjengen. Det var sannelig ikke trygt i gatene denne dagen der vi 11 suste av sted. Rundt hele byen ligger den 4 km lange bymuren og på toppen av den har man laget en flott vei til sykling og vandring. Lucca var et deilig sted, et sted vi vil se mer av. 

En uke med gjester og famile, en uke hvor vi har fått vist fram gjestfriheten i Italia, en uke med avslapping og fine samtaler. Uken er nå over og vi er igjen bare fire på tur. Det er deilig å vite at vi fremdeles har masse opplevelser og oppdagelser her i Italia. Deilig å vite at vi er fri til å skape våre dager her i Italia, fri til å være sammen og nyte øyeblikkene.