L´Aquila

Det er med spenning vi kjører inn mot byen L´Aquila. Vi kjenner igjen veiene og minner fra våren 2008 dukker opp. Vi voksne var på ferietur til Italia og besøkte L´Aquila. Vi forelsket oss i den koselig gamle byen. En by som ligger like ved det svære fjellområdet i Gran Sasso, en by med historie og sjarm. Byen var livlig, hadde mange flotte butikker og restauranter. Den åpne plassen var et naturlig samlingssted for små og store. Der lå kirker, marked og spisesteder. Like utenfor bykjernen lå en frodig park og en gammel borg. Vi trivdes godt inne i den flotte byen og ble boende der i en liten uke. Neste gang ville vi ta med ungene, dette var et fint sted både for liten og stor.

Vi skimter bymuren som har ligget beskyttende rundt L´Aquila i mange hundre år. Vi nærmer oss byen som gjorde oss forelsket i Italia. Ungene er med, men oppholdet i byen L´Aquila begrenser seg denne gangen til noen få timer. Den beskyttende muren har slått sprekker, steinblokker ligger ved veien og er de første tegnene på jordskjelvkatastrofen som rammet byen i 2009.

Vi parkerer bilen ved fontenen. Vannet bruser ut av den store runde skulpturen, slik den også gjorde for tre år siden. Vi går inn mot gatene, en trist tomhet møter oss. Bygningene er spøkelseaktig forlatt og alle vinduer er dekket til. Innenfor er det mørkt og trist, et hult og sårt tomrom. Stegene våre gir gjenklang der det tidligere var et yrende folkeliv. Store jernkonstruksjoner prøver å holde de gamle bygningene sammen. Militæret står i gatene og passer på at ingen tar seg inn i de mest berørte områdene. Store deler er avsperret og lagt i ruiner. I enden av hovedgaten ligger den store åpne plassen. Kirken er i dag stripset sammen og plassen er omtrent folketom. Det er ingen glade barn som løper rundt og smiler til oss. Ingen ungdommer som koser seg med is eller eldre som sitter på benkene og snakker om gamle dager. L´Aquila har fått et stort sår som det vil ta tid å la gro, tid og krefter.

Mange har greid det før og L´Aquila vil nok også greie å bygge seg opp igjen, noen har allerede begynt. I den lange hovedgaten finner vi en butikk som er åpen. Der inne selges fargerike gjenstander og pynteting, i sterk kontrast til livet utenfor døren. Lengre ned i gaten spilles det musikk fra en kafé. Stoler og sofa er plassert utenfor og prøver å pynte på gatebildet. Litt bortenfor kaféen henger nøkler på rekke og rad, nøkler fra hus som aldri kan bli bebodd igjen. En tid som er forbi. Musikken fra kaféen får oss til å se framover. Det skal en gang bli liv igjen i gatene i L´Aquila.

Vi finner en åpen restaurant og oppdager at det er den koselige restauranten hvor vi spiste for tre år siden. Også her prøver man å se framover og la livet gå som vanlig. De lyse fargene på veggene, maleriene og klirringen fra kjeler på kjøkkenet er som en oase i de triste inntrykkene. Her inne er det som om ingenting har hendt, tiden har stått stille og maten er fortsatt nydelig.

 Vi beveger oss mot parken. Solen skinner mellom bladene og innenfor et gjerde kan vi høre ei jente synge. Jenta sitter på en huske og svinger med føttene. Bak gjerdet ligger en stor lekeplass. Den ser ny ut, kanskje bygget opp etter jordskjelvet? Ungene løper mellom lekeapparatene og de voksne treffes for å prate. Her mellom de hundre år gamle trærne sprudler det fremdeles av liv. Et steinkast unna ligger hjemmene i ruiner. Kaféene på hjørnet er der ikke lenger. Folkene kan ikke gå i gatene sine. Dagliglivet er en annen og mange har mistet sine venner. Livet er skjørt og verdifullt. Øyeblikkene må nytes og barna på lekeplassen er mestre i å glede seg over livet her og nå.