Roccamorice

Fullmånen viser seg bak noen skyer, de bratte fjellene skimtes som skygger mot himmelen. Veien er svingete og uoversiktlig. Hva venter bak neste sving? Inne i skogene skimtes klynger med lys. Vi kjører gjennom en liten landsby. Kaféen er stengt, skoddene er lukket i de gamle murhusene. To menn sitter på en benk, en eldre og en yngre. Landsbyen oppe i de skogkledde fjellene har gått til ro. På benken sitter kanskje far og sønn, eller bestefar og barnebarn? Historier og kultur går i arv fra generasjon til generasjon. Tilhørighet og familiebånd holder liv i de mange små landsbyene som ligger oppe på åser, inne i skogkledde daler og i bratte skrenter i det viltre landskapet i Abruzzo.

Vi har kommet til et punkt i reisen hvor dato og klokke ikke betyr så mye. Vi har tatt feil av hvilken dag det har vært og mørket har overrasket oss. Det er ikke tiden som styrer oss, men vi som styrer hva vår dag skal inneholde. Vi er på reise og vi er fri til å sove lenge om vi ønsker det. Kveldene er svale og stemningsfulle inne i de små byene. Det spiller ingen rolle om vi snur døgnet litt, både voksne og barn. Det finnes nok av hverdager.

Abruzzo er en region som kanskje er litt ukjent for mange. Regionen har både fjell og strand. Et flott distrikt for vin og oliven, mange små og trange veier som fører til klynger av gamle landsbyer. I Abruzzo ligger flere nasjonalparker med rikt dyreliv, fauna og alpint terreng med topper på opp til 3000 meter. I Abruzzo kan man også nyte sjølivet i kajakk eller på de mange sandstrendene. Her finnes også mange dype grotter og god mulighet for klatring.

Roccamorice er en liten landsby som ligger på toppen av en snirklete vei. Byen er sjarmerende og liten. Kaféene her oppe er samlingssted for både lokalbefolkning, fjellvandrere og klatrere. Stemningen er avslappende, et sted hvor man kan la seg inspirere til å drømme om å bestige høye fjell eller klatre utfordrende ruter. I Roccamorice ligger også et osteria med fantastisk lokal mat. Til lunsj og kvelds kjenner en lukten av lokale retter bre om seg i de steinbelagte gatene, en fryd for sultne mager. Vi var heldige og kom opp til byen ved lunsjtider. Nok en gang lot vi oss imponere over smak og tilberedning, Høyt her oppe på et lite sted ved fjellene finnes nytelse både i atmosfære og mat.

 

Etter en god lunsj er det fint å kunne røre litt på seg. Området ved Roccamorice har et fint turterreng, både sommer og vinter. Området har også masse historie og er av religiøs betydning. San Bartolomeo di Legio er en liten kirke som ligger inn under fjellsiden. En halvtimes gåtur i frodig terreng fører oss til en bratt elvedal. Underveis passerer vi flere kors som vitner om at vi er på vei til et hellig sted. Kirken er delvis hugget ut i fjellet og ligger svalt til. Dette er et sted som har opprinnelse fra  år 1000. En trapp i en tunnel i fjellet tar oss ned til den oppmurte plassen foran kirken. Kirken er liten og enkel. To stearinlys er tent der inne og lyser opp de falmede maleriene av Maria og Jesus. Det lukter jord og fjell. En flaggermus henger til hvile ned fra taket. Vandrestaver fra pilgrimmer står langs ved veggen. Benkene er av tre og blomstene i vasen er funnet langs stien på vei hit. Hit kommer mange for å finne ro og nærhet til det guddommelige. Et stede som ikke er overpyntet og glamorisert, men har det enkle og nære i seg.

Ikke langt fra kirken ligger flotte klatrefelt med variert vanskelighetsgrad. Vi møter en gjeng med klatrere som koser seg i solen. Guro drar fram klatreskoene sine og gir klar beskjed om at far må hjelpe henne i å finne et ”buldreproblem”. Kasper har funnet seg et godt tak i det faste fjellet og henger etter hendene. De små føttene leter etter formasjonene i naturens vidunderlige skaperverk. Det handler om å mestre og finne glede i det man gjør. En trenger ikke å bestige de høyeste fjelltoppene, av og til kan det være nok å ta de små stegene for å oppleve glede og mestring. Fjellet har mange gleder, og klatrerne i Roccamorice vet å nyte livet der de avslappende leker seg i det naturlige elementet.