Neste stoppested - Abruzzo

En svart fiat punto, leiebil, sto og ventet på oss i Roma. Vårt neste reisemål er regionen Abruzzo, nord-øst for Roma. Et område med alpine fjell på 3000 meter, store vinmarker, villmark med ulv og bjørn, strand og sjø. I Abruzzo ligger også mange små og koselige landsbyer i klynger. Man kan dra på fjelltur og vandre i dagesvis etter turløypene. En kan klatre i de mange fine klatrefeltene, leie kano eller kajakk, eller dra på ridetur. Abruzzo er et flott område for aktivitet og opplevelse, her skal vi nå være i 3 uker.

Casabianca

Vi tar av motorveien like før Pescara og finner en smal og svingete vei oppover mot vinmarkene. Det blir landlig rundt oss, grønne enger og rekke på rekke med vinranker. Vi kan skimte de svære fjellene. Snøen ligger fremdeles igjen oppe på toppene, og det hele er kontrastfylt og vakkert. Leiligheten vår ligger i en veldig liten landsby, kaldt Casabianca. Her finnes ikke stort annet enn et lite landhandleri, en kafé og en restaurant. Vinmarkene er derimot mange og landskapet utrolig flott. Nok et sted hvor man finner ro og nytelse!

Leiligheten ligger i 1.etg av et bolighus. Over oss bor eierne, et engelsk par som flyttet hit for 6 år siden. Boligtomten er stor og vi får bruke det som om det var vårt eget. Her er det egen frukthage med kirsebærtre, fersken, epler og pærer. Guro og Kasper synes det er stor stas å kunne spise frukt fra hagen. Kirsebærene er syrlige og søte, hele treet er fullt av de runde og røde  bærene. I tillegg til frukthage, så har de geita Gilbert. Geita er veldig glad i selskap og kommer når vi roper til den. Utenfor døra vår ligger hunden Stella. Stella er en veldig snill hund som elsker folk. Hun går løs og bor ute i garasjen. Hun var egentlig både husløs og eierløs da det engelske paret kom flyttende. Stella fulgte på en måte med huset og har blitt værende. Når vi er ute, er Stella med på alt vi gjør. Hun følger med ungene ned til geita Gilbert, er med i frukthage og spiser kirsebær, samt elsker joggeturer.

Hunden Stella

Tidlig på morgenen skulle jeg (Berit) lure meg til å ta en joggetur før resten av huset våknet. Stella stod klar til å være med da ytterdøra ble åpnet. Jeg lukket igjen porten og fortalte at hun måtte vente ved huset til jeg kom tilbake. 2 minutter etterpå hører jeg en tassing bak meg, der kommer Stella løpende etter. Hun visste om en ”hemmelig” utgang bak redskapshuset, og nå hadde hun tenkt å være med på en morgentur. Under hele joggeturen løp hun ett par meter etter meg, konsekvent på venstre side. Når det kom bil, løp hun litt ut i kanten og stoppet. Vi løp mot neste landsby, ca. 3 km unna. Der møtte vi mange andre hunder som også var ute og luffet. Til tider hadde jeg en hale av tre hunder etter meg, sosialt med treningstur!

Litt senere på dagen skulle jeg gå til det lille landhandleriet. Stella merket med en gang at her var det noen som hadde tenkt seg på en gåtur. Hun smatt ut bak redskapshuset og gikk ett par meter bak meg til butikken. Ved butikken satt hun seg ned utenfor døra, hun vet godt at hun ikke får inn i husene. Det var en del folk som gikk ut og inn, men Stella satt og ventet til hun fikk se at jeg kom ut igjen. Da spratt hun opp og vendte nesen hjemover igjen. Stella er virkelig en hund å bli glad i.

På sykehus

Det fine med å ha bil, er at en enkelt kommer seg til de mange små og koselige byene i Abruzzo. Oppe på høydene ligger de i klynger og har en rolig atmosfære. De første dagene har vi brukt på å bli kjent i nærområdet, samt besøkt et italiensk sykehus.

I en lang brosteinsbelagt nedoverbakke slapp Guro og Kasper opp bremsene og løp alt det de små føttene greide, vel, farten ble nok litt vel stor for Guro. Brostein kan være vrient å løpe på, plutselig kan det dukke opp en snublekant. Bakken var veldig bratt og farten til Guro stor. Hun snublet og datt med panna i bakken. Skrubbsår litt her og der, samt en voksende kul i panna. Vi fant oss en kafé og fikk roet ned litt. Guro var bleik og begynte å fryse. Hun hadde fått seg en skikkelig trøkk, selv ikke plaster hjalp denne gangen. Hun satt i fanget og var veldig slapp. Da hun ikke en gang ville ha litt brus, skjønte vi at det kunne være lurt å kontakte lege.

Vi gikk ned til et apotek og spurte om det var lege i nærheten. De forklarte oss at legen var stengt for dagen, men at vi måtte dra til sykehuset for å sjekke hodet. På sykehuset ble vi tatt i mot med en gang, registrert og sendt inn til sjekk. Det var et lite sykehus og veldig god service. Språket var litt problematisk, her var det ikke mange som snakket særlig engelsk. Utrolig nok fikk vi til å forklare hva som hadde skjedd, og ved å legge sammen ett ord her og ett der, forstod vi hva legene sa.

Guro ble grundig undersøkt og de tok det hele veldig alvorlig. Servicen var helt topp. De ville at Guro skulle ligge til observasjon på sykehus i ett døgn. De kunne ikke finne noe galt, men de ville være helt sikre på at alt var greit. Til vår store glede, merket vi at Guro var tilbake til vanlig form. Hun ville gjerne sprette og løpe bortover gangene. Hun stilte sine undrende spørsmål som hun pleier og hadde nå lyst på sjokolade fra automaten i gangen. Ettersom hun nå i timene etter fallet hadde blitt i mye bedre form, fikk vi til slutt velge å ta ansvar for å observere henne selv eller å legge hun inn på barneavdelingen på sykehuset i Pescara. Vi valgte å dra hjem, for så å komme tilbake til legesjekk dagen etter.  

(Tilgang til internett er svært begrenset i dette området, bilder og øvrige tekster kommer snart......)