onsdag 29. juni 2011

Småplukk fra Abruzzo


Abruzzo er et område som har masse å by på av aktiviteter og opplevelser. Her er en liten oppsummering av våre uker i dette området. Kanskje kan det inspirere flere til å oppdage denne delen av Italia. 


På fjellpasset i Gran Sasso er det flotte vidder til lek. Vi tok en pause fra bilkjøringen med litt akrobatikk og fotballsparking. Til glede for stor og små!


Buldring er den nye hobbyen til familien, i hvertfall for Guro og Jon Endre. Det aritgste Guro vet er når Pappa kan finne et "buldreproblem" for henne, da kan de to holde på i timesvis. Vi fant noen fine steiner i et felt i Meschia, ikke langt fra Ascoli.










Civitella del Tronto ligger på en flott høyde. Byen er sjarmerende og koselig. På toppen av byen ligger en gammel borg. Kasper lekte ridder og løp gjennom de gamle gangene. Borgen er en flott opplevelse og ikke minst fantastisk utsikt! Et fint stoppested for liten og stor










Abruzzo har en fantastisk natur. Vi ble med på en kanotur og fikk oppleve ei fantastisk flott elv. Elva var krystallklar og hadde sitt utspring fra en kilde under fjellene. I og langs elven grodde mange spesielle planter, som har blitt brukt både til medisin og næring. På grunn av at elva rant ut fra et oppkom, holder den 11 grader hele året. Guidene fikk oss ut av kanoene for å bade i det kalde vannet. Det var som å bade i et norsk fjellvann, så Guro hoppet uti med en gang og imponerte hutrende italienere...










Jon Endre startet opp tidlig en morgen med kurs for det høyeste fjellet i Gran Sasso, Corno Grande 2912 moh. En stigning på 800 høydemeter etter god sti i starten og litt småklyving på slutten. Utsikten var fenomenal!













Gran Sasso er et fjellområde vi må utforske mer når ungene blir større og kan gå lengre turer. Det finnes mange merkede stier og hytter hvor man kan overnatte.


Det ble en del strand og bading også i Abruzzo. Ved Pescara ligger en liten by som heter Pineto. Dette er en flott badeby med fine strender. Her koste vi oss i sanden, leide sykler og lekte på flotte lekaplasser. Et greit alternativ til de overfylte strendene i Pescara

Vi har hatt det veldig fint i Abruzzo og funnet mange fine ferieperler. Her er noe for enhver smak og interesse. Abruzzo ypperlig for familier som liker aktiviteter og naturbaserte opplevelser! 


 Nå går turen videre til Toscana og Camaiore, en liten by mellom Lucca og Pisa! Følg med videre og les om en fantastisk ferieuke i en villa med eget svømmebasseng!

tirsdag 28. juni 2011

En ferietur i ferieturen

Langs østkysten ligger mange feriebyer og aktivitetsparker. Vi pakket koffertene for en weekend i området rundt Rimini og aktivitetsparken Mirabilandia. Vi snurret rundt i karuseller i hele tre dager og koste oss med show, berg og dalbane, vannsklie og pariserhjul. En ferietur i ferieturen.

Tidlig på morgenen kjører vi ut fra huset vårt i Casabianca. Hunden Stella kikker søvnig opp på oss og lurer på hva vi skal så tidlig. Veiene i Abruzzo er små og svingete, det går sakte før vi når motorveien. Vi har kjørt mange svingete veier og bilsyke barn har blitt en del av kjøreturene. En rull med poser, tørkepapir og ekstra klær er fast følge i bilen. En dag Kasper sto i en veikant splitter naken etter nok en runde med oppkast, dro han et lettende sukk og sa: ”Å, det var godt, nå slipper jeg heldigvis å ha skinka i magen.” Mor hadde nemlig formant om hvor viktig det var å spise litt skikkelig mat til frokost, og Kasper hadde truet ned ei skive med skinke…

Etter ett par timer på motorveien når vi byen Loreto, en by verdt å stoppe for. Hvert år reiser tusenvis av katolikker på pilgrimsreise til Loreto  og Basilica della Santa Casa. Gaten frem mot kirken er full av suvenirer og avstøpning av hellige statuer. I enden åpner det seg en imponerende lukket plass med flotte bygninger rundt. Her ligger Basilicaen og er et mesterstykke når det gjelder arkitekt og innhold. Inne foregår en messe. De syngende tekstene får en fin klang i det store rommet. Maleriene, utsmykkingen, krusifiksene og hele atmosfæren gjør oss andektig. Kirken er virkelig imponerende. Selv om det er messe, går det mange turister og pilgrimmer inn og ut av kirken. Alle har rommet bak alteret som mål. Her står den eneste statuen av Jomfru Maria og Jesusbarnet som ”glows in the dark”. Historier forteller at engler flyttet huset til Jomfru Maria fra Palestina og til dette stedet i det 13 århundre. Statuen gir fra seg en sterk energi der den står hevet over menneskene i det lille rommet. Med lukkede øyne ber de tilreisende sine innerste bønner. Jomfru Maria og Jesusbarnet i Loreto er et viktig pilgrimsmål for mange.

Neste stoppested for oss er Cervina som ligger litt nord for Rimini. Her skal vi bo på hotell ett par netter og være ”turister”. Fornøyelsesparken Mirabilandia ligger en liten kjøretur unna. En kjempeflott park til glede for store og små. Vi er heldige og kommer utenfor sesong. Køene til aktivitetene er korte og vi får stort utbytte av oppholdet. Parken har variert innhold tilpasset ulike aldersgrupper. Her finnes sjørøverområde med karuseller og tømmerrenne. Racerbilområde med bilkjøring, en heftig berg og dalbane og stuntshow med vill kjøring av alle slags fartøy. Et westernområde med cowboymusikk og herlige opplevelser. ”Nigeriafalls” hvor man blir kliss våt og et litt roligere område for mindre barn. Like ved parken ligger en aquapark med svære vannsklier, strand og basseng. Parken har mange show, gode spisemuligheter og var akkurat passe stor for å tilbringe tre dager med aktivitet. En fornøyelsespark til anbefaling!

Kveldstid drar vi inn til Cervia igjen, en liten og koselig by full av turister. Hotellene er mange og ligger et steinkast unna den flotte stranden. Selv om det er mange turister her, har byen en deilig ro over seg. Stranden er stor og ved siden av ligger en langstrakt park med skyggefulle trær. Når mørket siger på, tennes gatelysene og kveldsmarkedene åpner. Byen er fin for sykling. Det går mange sykkelveier på kryss og tvers. Vi leier en familiesykkel, en artig variant med korger foran til ungene. Vi voksne sitter side om side og trør fart på farkosten. Det går fort unna og vi kappkjører med andre turister.

Under hjemturen tilbake til leiligheten i Abruzzo er plana å stoppe i San Marino. Vi har kjørt masse bil og begynner å bli vant til veisystemet. Til San Marino går det motorvei, en enkel sak trodde vi. Trafikken og veiene i Italia er utfordrende for oss som er vant til landeveiene hjemme i Norge. Det er røff kjøring på motorveiene og inne i byene er gatene trange. Man vet aldri hva som venter, plutselig kan det stå en bil parkert omtrent midt i veien. Skiltingen er også uvant for oss, og det er fort gjort å gå glipp av en avkjøring eller to. På vei mot San Marino roter vi i labyrinten med skilt og motorveier, og havner på en liten sidevei. Turen til San Marino blir to timer lengre enn nødvendig og vi havner opp i et lite fjellområde med svinger verre enn noen gang. Det tar tid å komme seg til San Marino, men etter tre stopp med bilsyke kjører vi endelig opp til den lille staten på toppen av en høyde.
 
San Marino ligger fint og luftig til. Selve byen er bilfri og har mange koselige gater. Det går mur rundt hele den gamle byen og to store borger troner området. San Marino er Europas tredje minste stat, etter Vatikanet og Monaco. San Marino står på UNESCOs lister og er en populær dagstur utflukt for mange turister i området. Bortsett fra butikker, noen få restauranter og et par borger, så er det ikke så mye annet å se i San Marino. Vi gikk litt i gatene og fikk oss en pause fra bilkjøringen, før vi satte kursen mot leiligheten vår i Abruzzo, etter motorvei!



onsdag 22. juni 2011

L´Aquila


Det er med spenning vi kjører inn mot byen L´Aquila. Vi kjenner igjen veiene og minner fra våren 2008 dukker opp. Vi voksne var på ferietur til Italia og besøkte L´Aquila. Vi forelsket oss i den koselig gamle byen. En by som ligger like ved det svære fjellområdet i Gran Sasso, en by med historie og sjarm. Byen var livlig, hadde mange flotte butikker og restauranter. Den åpne plassen var et naturlig samlingssted for små og store. Der lå kirker, marked og spisesteder. Like utenfor bykjernen lå en frodig park og en gammel borg. Vi trivdes godt inne i den flotte byen og ble boende der i en liten uke. Neste gang ville vi ta med ungene, dette var et fint sted både for liten og stor.

Vi skimter bymuren som har ligget beskyttende rundt L´Aquila i mange hundre år. Vi nærmer oss byen som gjorde oss forelsket i Italia. Ungene er med, men oppholdet i byen L´Aquila begrenser seg denne gangen til noen få timer. Den beskyttende muren har slått sprekker, steinblokker ligger ved veien og er de første tegnene på jordskjelvkatastrofen som rammet byen i 2009.

Vi parkerer bilen ved fontenen. Vannet bruser ut av den store runde skulpturen, slik den også gjorde for tre år siden. Vi går inn mot gatene, en trist tomhet møter oss. Bygningene er spøkelseaktig forlatt og alle vinduer er dekket til. Innenfor er det mørkt og trist, et hult og sårt tomrom. Stegene våre gir gjenklang der det tidligere var et yrende folkeliv. Store jernkonstruksjoner prøver å holde de gamle bygningene sammen. Militæret står i gatene og passer på at ingen tar seg inn i de mest berørte områdene. Store deler er avsperret og lagt i ruiner. I enden av hovedgaten ligger den store åpne plassen. Kirken er i dag stripset sammen og plassen er omtrent folketom. Det er ingen glade barn som løper rundt og smiler til oss. Ingen ungdommer som koser seg med is eller eldre som sitter på benkene og snakker om gamle dager. L´Aquila har fått et stort sår som det vil ta tid å la gro, tid og krefter.

Mange har greid det før og L´Aquila vil nok også greie å bygge seg opp igjen, noen har allerede begynt. I den lange hovedgaten finner vi en butikk som er åpen. Der inne selges fargerike gjenstander og pynteting, i sterk kontrast til livet utenfor døren. Lengre ned i gaten spilles det musikk fra en kafé. Stoler og sofa er plassert utenfor og prøver å pynte på gatebildet. Litt bortenfor kaféen henger nøkler på rekke og rad, nøkler fra hus som aldri kan bli bebodd igjen. En tid som er forbi. Musikken fra kaféen får oss til å se framover. Det skal en gang bli liv igjen i gatene i L´Aquila.

Vi finner en åpen restaurant og oppdager at det er den koselige restauranten hvor vi spiste for tre år siden. Også her prøver man å se framover og la livet gå som vanlig. De lyse fargene på veggene, maleriene og klirringen fra kjeler på kjøkkenet er som en oase i de triste inntrykkene. Her inne er det som om ingenting har hendt, tiden har stått stille og maten er fortsatt nydelig.

 Vi beveger oss mot parken. Solen skinner mellom bladene og innenfor et gjerde kan vi høre ei jente synge. Jenta sitter på en huske og svinger med føttene. Bak gjerdet ligger en stor lekeplass. Den ser ny ut, kanskje bygget opp etter jordskjelvet? Ungene løper mellom lekeapparatene og de voksne treffes for å prate. Her mellom de hundre år gamle trærne sprudler det fremdeles av liv. Et steinkast unna ligger hjemmene i ruiner. Kaféene på hjørnet er der ikke lenger. Folkene kan ikke gå i gatene sine. Dagliglivet er en annen og mange har mistet sine venner. Livet er skjørt og verdifullt. Øyeblikkene må nytes og barna på lekeplassen er mestre i å glede seg over livet her og nå.

fredag 17. juni 2011

Roccamorice

Fullmånen viser seg bak noen skyer, de bratte fjellene skimtes som skygger mot himmelen. Veien er svingete og uoversiktlig. Hva venter bak neste sving? Inne i skogene skimtes klynger med lys. Vi kjører gjennom en liten landsby. Kaféen er stengt, skoddene er lukket i de gamle murhusene. To menn sitter på en benk, en eldre og en yngre. Landsbyen oppe i de skogkledde fjellene har gått til ro. På benken sitter kanskje far og sønn, eller bestefar og barnebarn? Historier og kultur går i arv fra generasjon til generasjon. Tilhørighet og familiebånd holder liv i de mange små landsbyene som ligger oppe på åser, inne i skogkledde daler og i bratte skrenter i det viltre landskapet i Abruzzo.

Vi har kommet til et punkt i reisen hvor dato og klokke ikke betyr så mye. Vi har tatt feil av hvilken dag det har vært og mørket har overrasket oss. Det er ikke tiden som styrer oss, men vi som styrer hva vår dag skal inneholde. Vi er på reise og vi er fri til å sove lenge om vi ønsker det. Kveldene er svale og stemningsfulle inne i de små byene. Det spiller ingen rolle om vi snur døgnet litt, både voksne og barn. Det finnes nok av hverdager.

Abruzzo er en region som kanskje er litt ukjent for mange. Regionen har både fjell og strand. Et flott distrikt for vin og oliven, mange små og trange veier som fører til klynger av gamle landsbyer. I Abruzzo ligger flere nasjonalparker med rikt dyreliv, fauna og alpint terreng med topper på opp til 3000 meter. I Abruzzo kan man også nyte sjølivet i kajakk eller på de mange sandstrendene. Her finnes også mange dype grotter og god mulighet for klatring.

Roccamorice er en liten landsby som ligger på toppen av en snirklete vei. Byen er sjarmerende og liten. Kaféene her oppe er samlingssted for både lokalbefolkning, fjellvandrere og klatrere. Stemningen er avslappende, et sted hvor man kan la seg inspirere til å drømme om å bestige høye fjell eller klatre utfordrende ruter. I Roccamorice ligger også et osteria med fantastisk lokal mat. Til lunsj og kvelds kjenner en lukten av lokale retter bre om seg i de steinbelagte gatene, en fryd for sultne mager. Vi var heldige og kom opp til byen ved lunsjtider. Nok en gang lot vi oss imponere over smak og tilberedning, Høyt her oppe på et lite sted ved fjellene finnes nytelse både i atmosfære og mat.
 
Etter en god lunsj er det fint å kunne røre litt på seg. Området ved Roccamorice har et fint turterreng, både sommer og vinter. Området har også masse historie og er av religiøs betydning. San Bartolomeo di Legio er en liten kirke som ligger inn under fjellsiden. En halvtimes gåtur i frodig terreng fører oss til en bratt elvedal. Underveis passerer vi flere kors som vitner om at vi er på vei til et hellig sted. Kirken er delvis hugget ut i fjellet og ligger svalt til. Dette er et sted som har opprinnelse fra  år 1000. En trapp i en tunnel i fjellet tar oss ned til den oppmurte plassen foran kirken. Kirken er liten og enkel. To stearinlys er tent der inne og lyser opp de falmede maleriene av Maria og Jesus. Det lukter jord og fjell. En flaggermus henger til hvile ned fra taket. Vandrestaver fra pilgrimmer står langs ved veggen. Benkene er av tre og blomstene i vasen er funnet langs stien på vei hit. Hit kommer mange for å finne ro og nærhet til det guddommelige. Et stede som ikke er overpyntet og glamorisert, men har det enkle og nære i seg.

Ikke langt fra kirken ligger flotte klatrefelt med variert vanskelighetsgrad. Vi møter en gjeng med klatrere som koser seg i solen. Guro drar fram klatreskoene sine og gir klar beskjed om at far må hjelpe henne i å finne et ”buldreproblem”. Kasper har funnet seg et godt tak i det faste fjellet og henger etter hendene. De små føttene leter etter formasjonene i naturens vidunderlige skaperverk. Det handler om å mestre og finne glede i det man gjør. En trenger ikke å bestige de høyeste fjelltoppene, av og til kan det være nok å ta de små stegene for å oppleve glede og mestring. Fjellet har mange gleder, og klatrerne i Roccamorice vet å nyte livet der de avslappende leker seg i det naturlige elementet.



torsdag 9. juni 2011

Neste stoppested - Abruzzo







En svart fiat punto, leiebil, sto og ventet på oss i Roma. Vårt neste reisemål er regionen Abruzzo, nord-øst for Roma. Et område med alpine fjell på 3000 meter, store vinmarker, villmark med ulv og bjørn, strand og sjø. I Abruzzo ligger også mange små og koselige landsbyer i klynger. Man kan dra på fjelltur og vandre i dagesvis etter turløypene. En kan klatre i de mange fine klatrefeltene, leie kano eller kajakk, eller dra på ridetur. Abruzzo er et flott område for aktivitet og opplevelse, her skal vi nå være i 3 uker.

Casabianca
Vi tar av motorveien like før Pescara og finner en smal og svingete vei oppover mot vinmarkene. Det blir landlig rundt oss, grønne enger og rekke på rekke med vinranker. Vi kan skimte de svære fjellene. Snøen ligger fremdeles igjen oppe på toppene, og det hele er kontrastfylt og vakkert. Leiligheten vår ligger i en veldig liten landsby, kaldt Casabianca. Her finnes ikke stort annet enn et lite landhandleri, en kafé og en restaurant. Vinmarkene er derimot mange og landskapet utrolig flott. Nok et sted hvor man finner ro og nytelse!

Leiligheten ligger i 1.etg av et bolighus. Over oss bor eierne, et engelsk par som flyttet hit for 6 år siden. Boligtomten er stor og vi får bruke det som om det var vårt eget. Her er det egen frukthage med kirsebærtre, fersken, epler og pærer. Guro og Kasper synes det er stor stas å kunne spise frukt fra hagen. Kirsebærene er syrlige og søte, hele treet er fullt av de runde og røde  bærene. I tillegg til frukthage, så har de geita Gilbert. Geita er veldig glad i selskap og kommer når vi roper til den. Utenfor døra vår ligger hunden Stella. Stella er en veldig snill hund som elsker folk. Hun går løs og bor ute i garasjen. Hun var egentlig både husløs og eierløs da det engelske paret kom flyttende. Stella fulgte på en måte med huset og har blitt værende. Når vi er ute, er Stella med på alt vi gjør. Hun følger med ungene ned til geita Gilbert, er med i frukthage og spiser kirsebær, samt elsker joggeturer.

Hunden Stella
Tidlig på morgenen skulle jeg (Berit) lure meg til å ta en joggetur før resten av huset våknet. Stella stod klar til å være med da ytterdøra ble åpnet. Jeg lukket igjen porten og fortalte at hun måtte vente ved huset til jeg kom tilbake. 2 minutter etterpå hører jeg en tassing bak meg, der kommer Stella løpende etter. Hun visste om en ”hemmelig” utgang bak redskapshuset, og nå hadde hun tenkt å være med på en morgentur. Under hele joggeturen løp hun ett par meter etter meg, konsekvent på venstre side. Når det kom bil, løp hun litt ut i kanten og stoppet. Vi løp mot neste landsby, ca. 3 km unna. Der møtte vi mange andre hunder som også var ute og luffet. Til tider hadde jeg en hale av tre hunder etter meg, sosialt med treningstur!

Litt senere på dagen skulle jeg gå til det lille landhandleriet. Stella merket med en gang at her var det noen som hadde tenkt seg på en gåtur. Hun smatt ut bak redskapshuset og gikk ett par meter bak meg til butikken. Ved butikken satt hun seg ned utenfor døra, hun vet godt at hun ikke får inn i husene. Det var en del folk som gikk ut og inn, men Stella satt og ventet til hun fikk se at jeg kom ut igjen. Da spratt hun opp og vendte nesen hjemover igjen. Stella er virkelig en hund å bli glad i.


På sykehus
Det fine med å ha bil, er at en enkelt kommer seg til de mange små og koselige byene i Abruzzo. Oppe på høydene ligger de i klynger og har en rolig atmosfære. De første dagene har vi brukt på å bli kjent i nærområdet, samt besøkt et italiensk sykehus.

I en lang brosteinsbelagt nedoverbakke slapp Guro og Kasper opp bremsene og løp alt det de små føttene greide, vel, farten ble nok litt vel stor for Guro. Brostein kan være vrient å løpe på, plutselig kan det dukke opp en snublekant. Bakken var veldig bratt og farten til Guro stor. Hun snublet og datt med panna i bakken. Skrubbsår litt her og der, samt en voksende kul i panna. Vi fant oss en kafé og fikk roet ned litt. Guro var bleik og begynte å fryse. Hun hadde fått seg en skikkelig trøkk, selv ikke plaster hjalp denne gangen. Hun satt i fanget og var veldig slapp. Da hun ikke en gang ville ha litt brus, skjønte vi at det kunne være lurt å kontakte lege.

Vi gikk ned til et apotek og spurte om det var lege i nærheten. De forklarte oss at legen var stengt for dagen, men at vi måtte dra til sykehuset for å sjekke hodet. På sykehuset ble vi tatt i mot med en gang, registrert og sendt inn til sjekk. Det var et lite sykehus og veldig god service. Språket var litt problematisk, her var det ikke mange som snakket særlig engelsk. Utrolig nok fikk vi til å forklare hva som hadde skjedd, og ved å legge sammen ett ord her og ett der, forstod vi hva legene sa.

Guro ble grundig undersøkt og de tok det hele veldig alvorlig. Servicen var helt topp. De ville at Guro skulle ligge til observasjon på sykehus i ett døgn. De kunne ikke finne noe galt, men de ville være helt sikre på at alt var greit. Til vår store glede, merket vi at Guro var tilbake til vanlig form. Hun ville gjerne sprette og løpe bortover gangene. Hun stilte sine undrende spørsmål som hun pleier og hadde nå lyst på sjokolade fra automaten i gangen. Ettersom hun nå i timene etter fallet hadde blitt i mye bedre form, fikk vi til slutt velge å ta ansvar for å observere henne selv eller å legge hun inn på barneavdelingen på sykehuset i Pescara. Vi valgte å dra hjem, for så å komme tilbake til legesjekk dagen etter.  

(Tilgang til internett er svært begrenset i dette området, bilder og øvrige tekster kommer snart......)

På vei mot Abruzzo

Catania
Mange av de sicilianske småbyene er lyse med hvitkalkede hus. Catania er svart og grå med hus bygget av vulkanstein. Catania ligger på østsiden av Sicilia, ved vulkanen Etna. Bygningene er grå og dystre av det spesielle byggematerialet, samt av sot som ligger over hele byen. Vi skal reise fra Catania med nattoget til Roma, vi har 8 timer på å oppleve denne vulkanbyen.

Overgangen fra trygge og koselige Donnalucata er stor når en går av bussen i Catania. Byen er full av gateselgere og folk fra alle nasjoner. Trafikken er støyende og de små sidegatene er lite koselig. Likevel, Catania har litt av hvert å by turistene. Vi slenger oss med på en sightseeingtur og får se staselige bygninger i barokkstil, kirker, teater og en frodig park som pynter opp den svarte byen. Det mest besøkte er nok ”Piazza del Duomo”, en stor åpen plass med bygninger med byens særegen barokkstil. Midt på plassen står et høyt monument, en søyle med en smilende elefant. Her ligger også en enorm katedral, også den bygget av gråsvart vulkanstein, men i blandet sandstein for å få den lysere. Piazzaen er å finne på UNESCOs verdensarvliste.

Dukketeater
I Sicilia har dukketeater vært til glede siden 1800-tallet. Dukketeatrene er ikke bare for barn, men også til underholdning for voksne. Historiene som utspinner seg ligner klassiske såpeserier. Jakten etter den store kjærlighet, tørsten etter rettferdighet, anger, sorg, urettferdighet og ”gode krefter”. Vi var heldige og rakk å få med oss en forestilling før nattoget skulle gå.
 
Inne i en bakgate ligger et lite teater og venter på publikum. Teateret rommet bare ett par dusin mennesker, et intimt og enkelt teater. Lyset senkes og det røde teppet blir dradd til side. Der står dukker som ligner små mennesker. Riddere med sverd og skjold, prinsesse med vakker hvit kjole og glitrende krone. Ridderne svinger sverdet og viser sitt tapre ansikt. Prinsessen gråter trøstesløse tårer oppe i slottstårnet. Det er godseiere, handelsreisende, fattige tiggere og ondskapsfulle skapninger. Gjennom musikk, dialog og lys, skapes historien for oss. Dukkene styres gjennom et trådsystem, og bevegelsene virker ekte og levende for oss der vi sitter som trollbundet

Nattog til Roma
Toget fløyter og roper ut sin ankomst. Menneskene på stasjonen gjør klar sin bagasje. Mange kofferter og sekker skal opp i vognene og fraktes med sine eiere gjennom natten til Roma. Kasper og Guro har fått sekkene sine på ryggen. Vi vinker adjø til Sicilia og gjør oss klar til å gå om bord.

Vår vogn er nr. 8. Vi går sikk sakk gjennom folkemengden, men det finnes ingen vogn 8. Vi finner både 7 og 9, men vogn 8 er som ”sunket i jorden”. Litt forfjamset får vi kontakt med en konduktør. Han rister på hodet og sier at vi skal sitte i nr. 15, som slettes ikke står på vår billett, men greit nok… Vi teller oss bakover, 12, 13, 14 og …. Nei, 15 er ikke å finne. Det er ingen vogner etter nr. 14. Med kofferter, sekker og to små barn er det veldig ”gøy” å gå fram og tilbake og lete etter togvogner som ikke finnes. Det viste seg at nr. 15 ikke var koblet på enda. Den stod et annet sted på stasjonen og ventet på å bli hentet for påkobling, en operasjon som tok sin tid.
 
Vogn 15 kobles til. Vi har bestilt sovekupé, og går for å finne riktig rom. Det er for lengst sengetid for våre to små, men på nytt må vi gå frem og tilbake med bagasje og barn. Alt av kupéer er opptatt. Toget begynner å rulle fra stasjonen og vi står i den smale toggangen som noen spørsmålstegn. Folk presser seg forbi og vi kjenner at sekkene begynner å bli veldig tunge. Noen spør hvor vi skal, vi viser billetten og de peker bakover og sier at vi skal i vogn 8. Nei, vi har prøvd det, vogn 8 finnes ikke, vi skal visst være i nr. 15. Endelig kommer det en konduktør som kan noen ord på engelsk. Vår vogn er nr. 8, men denne vognen vil ikke bli påkoblet før vi nærmer oss stasjonen ved ferja over til fastlandet, altså en drøy time til. Veldig praktisk.

Dagen har vært lang og klokken nærmer seg midnatt. Vi er alle glade da vår vogn dukker opp, med fire sengeplasser klare for familien på reise i Italia. Ungene sovner fort på de enkle og litt harde sengebenkene. Toget kjører om bord på ferja, på vei nordover igjen. Sicilia har vært en herlig opplevelse, nå venter leiebil og fjellene i Abruzzo!

lørdag 4. juni 2011

Donnalucata

I en uke har vi hatt gleden av å oppleve Donnalucata, et lite sted som knapt er synlig på kartet. Donnalucata ligger helt sør i Italia, med Afrika som neste stoppested over havet. Her har vi funnet vår ferieperle. En strand med 6 kilometer gyllen sand. Havet glitrer i solen og bølgene er brusende vakker der de slår mot stein. Dette er et sted som gir ro i kroppen.

”Blue moon”
Donnalucata har det meste man trenger. Nydelig fiskerestaurant, små gavebutikker, kaféer og verdens beste is! Hver dag har vi sett fram til dagens tur til isbaren ved havet. ”Blue Moon” gir deg en is opplevelse man ikke trodde var mulig! Is kan virkelig være fløyelsmyk, fylt med smak som får sansene til å danse av begeistring. Når ettermiddagssolen siger på, må man ha kølapp for å skaffe seg en is. Det vrimler av folk i alle aldre og isbaren er et naturlig samlingssted for små og store.


Byer med barokk stil
En liten busstur fra Donnalucata ligger tre flotte byer, Scicili, Modica og Ragusa. Scicli er en flott gammel by med over 10 kirker sentralt i byen. Hver kirke er flott utsmykket både innvendig og utvendig. Scicili, Modica og Ragusa har gamle gater, hvor bygningene står tett og forteller om stedets historie. Området vi befinner oss i, ble rammet av et stort jordskjelv på slutten av 1600-tallet. Byene ble gjenoppbygget i flott barokkstil, og er i dag på UNESCOs verdensarvliste.

Lunsj hjemme hos Ficili
Våre nye venner, familien Ficili, har gjort vårt opphold i Donnalucata til en fantastisk opplevelse. (Se innlegg om ”møte med fredspriskandidat”) Deres vennlighet og hjelpsomhet har virkelig vist at italienere har et stort hjerte. Vår leilighet ligger like i nærheten av deres ”sommerhus”. Bruno og hans kone har vært i Donnalucata hele uken, og vi har ofte vært innom for å slå av en prat. Når vi har vært på vei til stranden, har de sendt med oss deilig frukt. Ettermiddagene har de servert kaffe og vi har fått hilst på slekt og venner. Vår uke i Donnalucata ble avsluttet med en nydelig lunsj i deres hus, tilberedt av fru Ficili.

Fru Ficili stod ved kjøkkenbenken da vi ringte på. Forkleet var knytt og i stekepanna lå deilige retter. En herlig lukt fylte huset og magene våre gledet seg. Vi satt ute på terrassen og ble oppvartet med den ene lokale retten etter den andre. Hjemmelaget fra bunnen av, på ekte siciliansk vis. Fru Ficili kan virkelig å lage mat. Pasta med reker i en nydelig olivenoljeblanding, et deilig ostebrød, fritert sjømat og hjemmelaget dressingsaus. Helt fantastisk! Familien Ficili har vært veldig gjestfrie og vennlige. Vi har lært masse om italiensk kultur og fått mange gode tips om Sicilia.

Donnalucata er et ferieparadis
Befolkningen i dette området har vært utrolig åpne og imøtekomne. Vi har følt oss som en del av det lokale livet. Alle kjenner alle i Donnalucata og de vet å ta vare på sine gjester. På lekeplassen møtte vi ei mor med ei datter på fire år, de kunne ikke engelsk, men ville gjerne snakke. Jenta og Guro lekte sammen. De kommuniserte via smil og kroppsspråk. Vi voksne snakket sammen i over en time, ved hjelp av enstavelsesord og god vilje. På restauranter har de fortalt om lokale mattradisjoner og vist oss ulike retter med tilhørighet til området. Donnalucata er rolig og avslappet. Her kan man virkelig nyte en ferie med små barn! Nok en gang har vi funnet en herlig perle i Italia, et sted hvor vi vil reise tilbake til og oppleve mer. Også her har vi vært godt fornøyd med leiligheten. En nyoppusset lys leilighet med to behagelige soverom, boblebadekar på badet og en romslig terrasse. Nok en gang, takk til Casa Ble Sole for hjelp til valg av leilighet og reisemål!


Vår siste dag i Donnalucata ble avsluttet med en vandretur på stranden i en flott solnedgang. Temperaturen var behagelig, ungene vrengte av seg klærne og løp naken ut blant bølgene. De hvinte og lo, rullet seg i sanden og strekte seg mot solen. Kasper elsker å grave i sanden, mens Guro svømmer som en fisk i vannet. Solen ble en rød kule på himmelen og farget skyene rosa. Guro øvde seg på å stå på hodet i sanden, med bena strekt mot himmelen. Gang på gang sparket hun i fra for å finne balansen. Den lille kroppen var fylt med energi og glede over å strekke seg etter nye utfordringer. Om hun har en drøm om å stå på hodet i sanden, vil hun en dag finne den balansen hun trenger. I solnedgangen på stranden i Donnalucata fant vi balansen i vår drøm, drømmen om å reise og oppleve akkurat dette øyeblikket.

           Takk Donnalucata for et fantastisk opphold, vår tur går nå nordover igjen, til Abruzzo.

Sjokoladen fra Modica

Inne i en liten bakgate ligger ”Antica Dolceria Bonjuto”, en drøm for sjokoladeelskere! Lokalene er små og minner om de gamle landhandleriene. Veggene er dekt av store reoler med glassdører. Bak dørene kan vi se en historie av sjokolade. Små esker i ulike farger og dekorasjoner. Flasker av sjokoladelikør, sjokolade av 100% kakao og sjokolade for de som liker en litt søtere smak. På disken står små skåler fulle av smaksprøver. Sjokolade med frukt, kanel, kardemomme, pepper, vanilje…. Damen bak disken smiler blidt til oss der vi nyter hver en bit. Hun er kledt i hvit og har briller foran på nesen. Det er som å tre 150 år tilbake i tid og rom.


Bak disken ligger produksjonslokalene. Der står tre unge menn med hver sin sjokoladesprøyte. En fersk varm sjokolade glir ned på de små dekorative kakene. Dette er kunst, dette er håndverk. Byen Modica er kjent for sin sjokoladeproduksjon siden spanjolene hadde makten i byen. De importerte kakaobønner fra sine kolonier i Sør-Amerika og utviklet sjokoladen i Modica. De svarte bitene knaser av sukker og er fylt med deilige smaksvarianter. Sjokoladen er forsiktig varmet opp, slik at sukkeret ikke smelter, men blir en del av smaksopplevelsen.

Modica er en mellomstor by ikke langt fra Donnalucata. Byen har en flott barokkstil, da den ble gjenoppbygd sist på 1600-tallet, etter et stort jordskjelv. Byen er delt i to, en øvre- og en nedre del. Den nedre delen går langs en dal og har hovedgaten med kaféer, butikker og restauranter. Her ligger flotte hus med rike utsmykkinger og små sjokoladefabrikker i trange bakgater. Øvre del går opp langs den bratte ås siden med alle sine trappetrinn. Her ligger mektige kirker og et stort slott. Modica er en utrolig vakker by, en by fylt med deilig sjokolade og et utmerket osteria!

Ganske så beskjedent ligger ”Osteria dei Sapori Perduti” langs hovedgaten. Bordene er dekket med rutete duker inne i det lille lokalet. Gamle gjenstander og vinflasker pynter veggene. Vi får et bord ved vinduet og lar oss inspirere av menyen. Menyen er en liten bok med bilde og beskrivelse av alle rettene. Ungene finner et bilde med pasta og kjøttboller, innertier! Vi voksne lar oss friste av en antipasti med ulike småretter, deretter litt pasta og kjøtt til hovedrett. Kelnerne svinger lett på tallerkenene og serverer oss den ene lokale retten etter den andre. 
Nok en gang, Italiensk mat er en ren nytelse!! Sjokoladen og Osteriet i Modica anbefales!

onsdag 1. juni 2011

Å reise med barn, del II

Det å være på reise kan være slitsomt, spesielt for barn. Hverdagen blir en annen når man skal være borte i 3 måneder. Vår tur skal være en positiv opplevelse for alle, og da må vi ta hensyn til hverandres behov. Etter 1 måned har vi nå gjort oss noen erfaringer, for hvordan hverdagen på tur kan legges opp til beste for små og stor. Her kommer fortsettelsen av våre reisetips med barn. (For tidligere reisetips, se under arkiv.)

Vår "familieregel" nr 1 på tur: ”Vi skal nyte”. "Regel" nr 2: ”Vi har god tid”. Fordelen med å ta en lengre tur, er at en slipper å skynde seg for å få mest mulig ut av oppholdet. Vi har god tid til å gjøre det vi vil gjøre. Det betyr at vi veksler mellom opplevelse og avslapping. Vi legger opp til rolige morgener og lek etter dager på farten. Måltider på restauranter og hjemme er gode pauser for ny energi. Tempoet blir et helt annet når en har med barn på tur. Vi voksne må akseptere at alt tar lengre tid. Dukker det opp en park med lekeapparat eller fontene, ja da skal ungene få leke. De bryr seg ikke så mye om flott utsikt og sjarmerende byer. De erfarer verden gjennom lek og fysisk aktivitet.

Vårt tips nr 4: La det være rom for leik og hyppige pauser når man er på tur med barn.


”Mamma, i dag er det vår tur til å bestemme”. Alt for ofte er det vi voksne som skal bestemme alt vi skal gjøre og se på tur. Av erfaring vet jeg hvor kjedelig det er å følge i hælene på noen som overstyrer våre ønsker. La barna få sin egen dag, der de får bestemme hva hele familien skal gjøre. Det kan være vanskelig å imøtekomme alle ønsker, så lag ei liste over hva barna kan velge i av aktiviteter. De får følelsen av å skape sin dag og deres valg blir tatt på alvor. Guro og Kasper sin ”bestemme selv dag” startet med fotballkamp i parken, far og sønn mot mor og datter! Det ble også bading i sjøen og spruting av vann på de voksne. De valgte seg karusell, trampoline og hoppeslott. Og ikke minst, de hadde bestemt seg for at på ”barnedagen” var det lov å spise 4 iser!

Vårt tips nr 5: La barna være med på å bestemme aktiviteter for hele familien. Gjerne en hel ”barnebestemmedag”. Finn frem til barnet i deg og vis begeistring over det barna bestemmer. Kanskje opplever du å få begeistring neste gang du foreslår noe…?

Kasper står på toppen av sklia i lekeparken. Han leker at han er på fjellet og skal ake utfor i rekordfart. Akkurat når han skal ta sats og skli nedover, dukker en liten gutt opp på nedre del av rutsjebanen. Gutten er ett par år og har tenkt å ”bestige fjelltoppen” med å gå oppover sklia. Kasper stopper opp og venter. Gutten er ikke helt stødig og han jobber hardt med å klatre oppover. Hele banen er stengt og Kasper står på toppen og tripper. Gutten gir seg ikke, han stenger hele nedfarten til Kasper. Vår lille gutt ser fortvilt bort på oss og roper desperat ”Mamma, hva heter FLYTT DEG på italiensk”? Guro ser ett par eldre jenter som leker sisten. Guro elsker sisten og lysten til å være med er stor. Hun går bort, men blir stående og se på. Hun tenker lenge og kommer luffende tilbake. ”Hvordan sier man, ”kan jeg få være med og leke” på italiensk”?

Tips nr 6: Ta med ei ordbok! En lommeparlør dekker ikke alle behov som oppstår, spesielt ikke når en har med barn på lekeplass. En liten ordbok kan redde dagen for både store og små. 

Følg med videre på bloggen for flere tips og små episoder fra vår tur med barn.