Møte med en fredspriskandidat

Skummende bølger fra blågrønt hav slår mot steiner, før havet ruller rolig inn mot den gylne stranden. Ungdommer spiller fotball. Banen er risset i sanden og føttene løper lett etter ballen. En dame med hatt går tur med hunden. Hun ser ut over havet og lar seg fortrylle av øyeblikket. Vinden blåser i håret og gjør den sterke solen sval. Hestegalopp blander seg med lyden av havet. Dette er som i en drøm, fire hester løper i galopp over sanddynene. De unge rytterne lener seg forover og lar rytmen fra hestenes krefter bestemme. I Donnalucata har vi funnet vårt ferieparadis!

”Just in time”

Turen fra Siracusa og til Donnalucata var en togtur hvor gode hjelpere dukket opp ”just in time”. En tur som viste at kjærlighet mellom mennesker har mange former.

Vi troppet opp på togstasjonen i Siracusa 15 minutter før avgang. Køen foran billettluka rikket seg ikke, men minuttene til togets avgang gikk… Vi stod med masse bagasje og to viltre barn. Håpet om å komme oss med toget sank og neste avgang var ikke før til kvelden. Ungene maste og dro oss i trøya, den gamle mannen foran ved luka hadde veldig god tid. Småstressende kan man si… Plutselig stod en hjelpende hånd ved siden av oss. Da vi ankom stasjonen hadde vi spurt i informasjonsluka hvilket tog vi skulle ta. Mannen i informasjonen stod nå ved siden av oss og skjønte tydeligvis vår frustrasjon. Han banet seg vei til billettluka og fikk fikset plasser til oss på toget, 2 minutter før avgang. Vi bukket, takket og løp. I villfarelse greide vi selvfølgelig å sikte inn feil tog. I siste liten dukket den samme hjelpsomme mannen opp og fikk stoppet oss før vi slengte bagasjen på feil tog, ”just in time”.

Savnet sekk ble til nye venner

På toget ble vi sittende ved siden av en mann som kunne engelsk. Han ville gjerne vite hvilket land vi kom fra og hvor vi var på vei. Det viste seg at også han skulle til Donnalucata. Flaks, for vi visste egentlig ikke hvor vi skulle gå av. Han var ivrig til å snakke og viste oss bilder fra stedet hvor vi var på vei. Han kunne fortelle at Donnalucata var et lite sted, nydelig strand og trivelig folk. I løpet av togturen hadde mannen funnet ut hvor leiligheten vår lå, tatt telefoner for oss og fått bekreftet hvor vi skulle hente nøkkel, samt organisert bilskyss. Toget stoppet og litt for raskt gikk vi alle av. På perrongen stod foreldrene til mannen og ventet. De smilte og klemte oss, ville gjerne gi oss skyss til leiligheten. Det var da vi oppdaget at vi hadde glemt igjen en sekk på toget…

Nok en gang opplevde vi en utrolig hjelpsomhet, ”just in time”. Mannen og hans far fikk kontaktet politiet på stasjonen og forklart situasjonen. Det ble ringt til neste stoppested for toget, hvor politi ville gå inn og sjekke om sekken fortsatt lå i hylla. Vi kunne ikke gjøre annet enn å vente og håpe. Med ungene på fanget stablet vi oss i bilen. Fem voksne og to barn. Under bilturen ringte telefonen. Politiet hadde funnet sekken og den var til oppbevaring på stasjonen!

Mannen på toget, Paulo og faren tilbydde seg å kjøre til stasjonen i nabobyen etter lunsj, slik at vi fikk hentet den savnede sekken. Under bilturen dro Paolo fram et magasin og bladde opp på midtsiden. Et stort bilde viste hans far stå på en talestol. Vi hadde blitt kjent med sønn av Bruno Ficili, kandidat til Nobels fredspris hele 13 ganger! De kjørte oss til trappa og avtalte å møte oss etter lunsj. Snakk om at ”en hjelpende hånd” dukker opp til riktig tid!

Bruno og Paolo tok oss med på en trivelig kjøretur. Sekken ble gjenforent med eier og vi fikk en fin guidet tur i området. Det ble kaffe på en sjokoladefabrikk i Modica, gamle gater i Scicli og besøk hos en venn av Bruno med flott utsikt! Vel tilbake i Donnalucata ble vi invitert inn hos Bruno og hans familie. Der fikk vi høre mer om fredspriskandidaten Bruno Ficili.

Fredspriskandidat

Bruno Ficili er president av en internasjonal organisasjon ”Education for peace”. (www.brunoficili.it) Hans jobb for fred verden over har blitt lagt merke til. Han har arrangert store og viktige konferanser for fred, ledet humanitært arbeid i blant annet Rwanda, Jugoslavia, Somalia, Midt -Østen og det gamle sovjet.  I 1996 var han en av de tre øverste på kandidatlisten for Nobels fredspris. Denne mannen som snakker til hundretusener av folk og har et bredt kontaktnettverk over hele verden, satt på en enkel hagestol i en beskjeden bakgård og smilte over hele ansiktet. Vi fikk servert kaffe og kjeks. Snakket om smått og stort og koste oss over ungene som lekte med barnebarnet til Bruno og hans trivelige kone.

Donnalucata er et sted man bare drømmer om å oppleve. Stranden er på flere kilometer og er fylt med deilig sand. Byen er liten, men har alt man trenger av restauranter, butikker og kaféer. Her kjenner alle hverandre og man blir fort på hils med folk. Paolo kunne fortelle at dette området er det beste på hele Sicilia. Her er det omtrent ingen kriminalitet, noe vår episode med gjenglemt sekk på toget kunne bevise. I Donnalucata bor det vanligvis rundt 3000, men på sommeren økes dette til rundt 10 000. Feriegjestene er stort sett italienere med tilhørighet til stedet. Paolo viste oss rundt i byen og fortalte hvor de beste spisestedene var. Han tok oss med til verdens beste isplass, hjemmelaget is i alle varianter man kan ønske seg! Ved hjelp av en gjenglemt sekk hadde vi fått oss trivelige venner. Stranden i Donnalucata er magisk vakker. Det samme er medmenneskeligheten og vennligheten mellom mennesker og landegrenser i vår verden.

"Gresk tragedie" i Siracusa

Grekerne bygde opp byen Siracusa i år 700 f.kr. Den fremstod som en av de vakreste byene grekerne koloniserte, og utfordret Athen i makt og prestisje. Siracusa var den største byen og hovedstaden til øya Sicilia i hele 1600 år. Byen har mange flotte bygninger som vitner om tider med god økonomi og stolthet. Katedralen ved den store åpne plassen midt inne i gamlebyen er en bygning man ikke glemmer. Katedralen var opprinnelig et gresk tempel, ombygd da byen ble kristnet av St.Paul. Både på innsiden og utsiden kan man se de svære tempelsøylene fra femte århundre f.kr.  Bygningen er som en smykkestein på den åpne ovale plassen. Inne er den enkel, men mektig. Kalket stein preger også den innvendige utsmykkingen.

Den gamle byen i Siracusa er flott til å vandre i. Man kan besøke museum, festningen ved havet og kunstutstillinger. For barn kan dette fort bli kjedelig, men Siracusa har noe for de yngste også. Byen har eget dukketeater med mange forestillinger. Ved siden av teateret ligger et dukketeatermuseum, hvor man kan se mange artige dukker. Dessverre var det ingen forestilling den dagen vi hadde til rådighet, så vi tok med ungene på et litt større teater….

I Siracusa ligger en stor arkeologisk park. Den er betydningsfull både på grunn av sin historie og størrelse. Her kan man se rester etter tidenes største greske alter, ”Alter of Hieron II”. Opprinnelig 200 meter langt og 23 meter bredt. Store deler av alteret ble borte på 1500 tallet e.kr, da steiner ble brukt til å bygge mur rundt byen. Ikke langt fra alteret ligger et av de største greske amfiteatrene bygd i den greske storhetstiden, 3. århundre f.kr. Amfiet har plass til 18000 tilskuere og er i bruk den dag i dag. Teatret var viktig for grekerne. Teateret var et sted hvor man ”renset sjelen” gjennom tragediene som ble spilt nede på scenen. Teateret fungerte også som skole, hvor man lærte hvordan man skulle leve. Alle hadde adgang til teateret. De som ikke hadde råd til å betale fikk fri adgang av staten. Staten kontrollerte teateret og hvilke stykker man skulle sette opp. Teateret var et viktig senter og en sosial møteplass hvor man også diskuterte lover, regler og handel.

Vi bestemte oss for å ”rense sjelen” og kjøpte oss billetter til kveldens forestilling, den greske tragedien ”Filottete Di Sofocle” fra år 409 e.kr. Busser fulle med folk ankom teateret og fylte delvis opp amfiet. Forestillingen var på italiensk, og vi visste ingenting om stykket før vi kom. Ungene gledde seg til teater, men vi voksne så for oss at interessen blant den yngre generasjon ville dale ganske så fort. Musikken startet og menn i hvite klær, hjelm på hodet og spyd i hånden kom ut på scenen. Kasper satt som fortryllet, han elsker krigere og spyd. Dialogen mellom hovedaktørene gikk på italiensk, et språk som er syngende og utrolig fint å høre på. Vi voksne greide faktisk å få med oss noen ord, slik at handlingen ble litt mer forståelig. Det var en utrolig flott sceneutfoldelse og tilskuerne satt i stillhet. Guro og Kasper var helt med i handlingen. De kommenterte og spurte, syntes det til tider var skummelt og tolket handlingen ut fra sitt syn. Fra sine plasser høyt opp på amfiet satt to norske barn med trillrunde øyne og fulgte den gamle greske tragedien, et stykke på nesten 2 timer med italiensk dialog. Fantasien fikk leve og Kasper ville knapt gå fra amfiet da forestillingen var ferdig. Det var så masse han skulle ha visst om disse krigerne, den gamle mannen med skjegg og han som bodde inne i hula med fillete klær…

Med tog til Sicilia og Siracusa

Togene i Italia går på kryss og tvers. Saktegående lokaltog tar folk med ut til små og avsidesliggende steder. Hurtigere tog knytter de store byene sammen og nattoget lar folk sove seg igjennom landet. Toget i Italia er for alle. Forretningsfolk, familier, studenter og gateselgere sitter side om side mens landskapet skifter fra sjø og fjell til tettsteder og byer. Vi er på vei helt sør i Italia, til Sicilia og Siracusa , en tur på 8 timer!

Vi sitter i en kupé med plass til seks personer. Guro og Kasper bruker tiden til iPad, soving og UNO kortspill. 8 timer i tog kan være en prøvelse for både liten og stor, men turen går forbausende fort. Ved siden av oss sitter et eldre ektepar. De smiler og prater, synes ungene er skjønne og deler velvillig av sin medbrakte ost og pølse. Ekteparet snakker bare italiensk og vi får virkelig prøvd oss på språket. Nok en gang treffer vi folk som er trivelige og som bidrar til å gjøre turen til en god opplevelse.

Over til øya Sicilia kjører toget inn på ei ferje og vi kan gå på dekk og nyte frisk luft. Deilig å vite at vi er på vei til et nytt sted. Deilig å tenke på at vi fortsatt har to måneder igjen i dette herlige landet! For hver dag som går, blir vi mer og mer glad i Italia. Vi elsker å gå i de smale gatene, sitte på en liten restaurant og nyte mat, besøke historiske steder og gamle bygninger. Vi har blitt møtt med varm vennlighet og omtanke av det italienske folket. Det er rett og slett en stor glede å reise i dette landet.

Etter 8 timer på tog er det deilig å komme fram til Siracusa. Siracusa ligger på sør-øst kysten og er en populær ferieby. Vi ankommer gammelbyen i taxi og lar oss imponere av den flotte piazzaen utenfor katedralen. Piazzaen er oval i form og med nydelige bygninger rundt. Katedralen lyser opp området med sin hvitkalkede utstråling. På piazzaen høres fiolinspilling fra noen restauranter. Folk vandrer rolig rundt med en is i hånden og temperaturen mot kvelden er behagelig sval.  Kveldssolen mot bygningene får plassen til å skinne uforglemmelig der vi vandrer. Den gamle byen ligger på en odde mot havet og er rett og slett bare helt nydelig!

Atmosfæren på Siracusa var en helt annen enn Amalfikysten. Siracusa er et populært sted å feriere, men her slipper man å gå i kø av turister. Vi opplevde det som et sted med livsnytere, et sted hvor man drar for å slippe unna mengden, drar på bryllupsreise eller en romantisk weekend.  Mellom gammelbyen og havet går en promenade hvor man kan rusle hånd i hånd og la solnedgangen varme hjertet. En solnedgang som forsvinner i havet og etterlater seg et rosa fargespill over himmelen. Solnedgangen kan også nytes med et glass vin og fersk fisk fra en restaurant ved sjøen.

 

 Kveldstid livner det til inne i byen og folk samles ute for å spise. Tilfeldigvis satte vi oss ned på en restaurant hvor vi møtte en svensk familie. Guro og Kasper ble strålende fornøyd da de hørte en liten gutt snakke et språk de kunne forstå. Den svenske gutten var fire år, og sammen med foreldrene ferierte han en ukes tid her på Sicilia. Ungene fant tonen med en gang og frydefylt lekte de sisten til svetten rant. Etter 1 måned med bare italienske barn, var det veldig gøy å treffe noen som forstod hva de sa. Ungene lekte ustoppelig ute på restauranten mot havet i Sicilia. Det ble sein kveld, men hva gjør vel det når nytelse og glede er det viktigste på denne turen….

Paestum – byen fra fortiden

Paestum ligger en times tid sør for Salerno og er en historisk by. Ved et veikryss ligger ruiner etter tider da grekerne styrte. Vi snakker da om år 600 f.kr og byen er av de siste etablerte koloniene som grekerne etablerte i det sørlige Italia. Paestum var velstående og viktig by med sine templer. I dag kan man se rester etter byen og de mektige templene som reiser seg på sletten.

Nok en gang ble besøk på arkeologiske utgravinger en suksess for ungene. Historier om folkene som bodde her ble straks diktet opp. Området er stort og mange av husene er grodd igjen. Det gjør det ekstra spennende å gå på oppdagelsesferd for å finne rester etter oldtiden. Vi kunne gå inne blant alle ruinene og noen steder dukket det fram gulv og vegger med flotte mønstre. På sletten lå det tre svære templer. De ble bygd til ære for de greske gudene Neptun, Hera og Ceres. De svære søylene reiser seg mot himmelen og vitner om storhetstiden fra før vår moderne tidsregning.

Kasper fant seg for øvrig noen ”firfirslevenner” som han lekte sisten med. Store signalgrønne firfirsler som blunket lurt til oss der de smatt mellom de gamle ruinene. En slik en skulle Kasper veldig gjerne hatt hjemme til kjæledyr…

Ved siden av sletten ligger det arkeologiske museet. Et stort og flott bygg som rommer historier fra steinalderen og fram til år 0. Passet perfekt for oss, siden jeg hver kveld må fortelle ungene om huleboerne i steinalderen. Fra mer ”moderne” og grekernes storhetstid,så vi krukker med fantastisk mønster, små dukker og skulpturer laget av leire. Det var store steinblokker med utsmykking fra tempelet og urgamle maleri. Jeg må innrømme at museum kan fort bli kjedelig selv om jeg er voksen, men museet i Paestum var ett av de beste jeg har vært i. Historiene ble med ett så nær og virkelig. Innholdet var mangfoldig og det var rom på rom med ulike gjenstander. Det beste var ”stuperen”.

Stuperen har blitt et kjennemerke for Paestum. Stuperen er et maleri malt på en murvegg, som visstnok har vært et gravkammer. Bildet viser en enslig mann som stuper ned i vannet fra en høyde av steinblokker. Bildet er enkelt. To trær vises, blått vann og mannen som svever i luften på vei ned i vannet. Bildet er unikt på grunn av sin enkelhet og symbolikk. Den greske malertradisjonen var vanligvis mer detaljert og viste sosiale sammenkomster eller kamper. Da bildet ble funnet, stod stuperen på en vegg med andre mer tradisjonelle malerier, hvor det var malt mennesker som spiller, drikker og spiser. Mennesker i lystige og sosiale lag, mennesker som følger tradisjonen og gjør det som er forventet at de skal gjøre. Stuperen er unik fordi han er malt alene. Stupet symboliserer å gå fra det jordiske og over til den andre siden. Stuperen bryter med tradisjonen og velger å gå egen vei. Han viser moderne individuell frihet og mot til å gå egne veier for å finne sannhet og lykke. Han lar seg ikke følge gruppen av de andre menneskene. Han søker noe større og det innebærer å ta steget fra det kjente til det ukjente. Den 2600 år gamle stuperen fra Paestum snakket direkte til mitt hjerte. Våg å bryte med faste mønster og finn din egen vei!

Capri

Capri er et eventyr i havet. Et sted hvor glitter og glamour lever side om side med fiskerne i sine robåter. Capri skaper drømmer og lar fantasien leve.  Hit kan man dra og leve som filmstjerner. Gå i gater laget for lerretet og nyte en utsikt som får stiletthæler til å knekke.

Båten ut til Capri er full av turister på jakt etter opplevelser. Havet gir oss sine bølger. Den friske vinden og smaken av salt åpner sansene. Verden rommer mange skatter. I våre hjerter har vi alle våre spesielle steder, steder som gir ro og glede. Minner og lengsler. Savn og sorg. Havet har mange stemmer og bare du vet hva den hvisker. Menneskene om bord på båten livner til når øya nærmer seg. Trolldommen brytes og ryggen krummes. De store tankene blir små, alle vil være først i køen…

Havnen myldrer av turister, hvite taxier med åpent tak, små busser, båtguider og restauranter. De gamle fiskerne har for lengst inntatt sin plass, i skyggen av turisme og glamour. De gamle vet hvor ”skatten” ligger. Deres øyne forteller historier om det virkelige Capri og skjønnheten har de gjemt i sine hjerter. Heldige er de som stopper opp og lar seg fange av blikket i skyggen, det er her det virkelige Capri lever.

Vestkysten av Italia har mange grotter, men ingen er som ”Grotta Azurra” på Capri. Et blått magisk lys gjør denne grotta levende og mystisk, dette må vi utforske! Båtene ut til grotta går fra tidlig til seint. Vi slenger oss med og betrakter Capri på utsiden. Bratte fjell ned i havet og hus som klamrer seg til landskapet. Inne i en vik blir vi stående i kø. Båter og turister skvalper fra side til side. Grotten er ikke lenger en gjemt skatt, men en gullgruve for turistnæringen. For å komme inn i grotta må vi over i små baljer, robåter med plass til 4 voksne. Lokale helter ror oss stående bort til billettbåten. Noen euro blir slengt over ripa, og vi får adgang til den ”blå lagune”. Det kryr av disse små båtene. Vi ror i kø gjennom en lav åpning. Hulen er stor og har fantastisk akustikk. Båtmennene synger kjærlighetssanger, dype røster som gir gjenklang langt inne i sjelen. Lyset fra bunnen gjør vannet intenst blått og sprer farge til rommet. Lydene og fargene gjør mystikken levende. Ei grotte med historie fra glemte tider, ei grotte kjent av de lokale lenge før turistene satte sine spor…

Capri har en egen taubane som tar deg opp til byen. Utsikten er fenomenal! Det er virkelig en opplevelse å gå i disse gatene. Husene skinner hvite i solen og speiler seg i glansen av motebutikkene. Her er det stil, stil på en sjarmerende måte. Capri er for de rike og berømte, men det er også for deg og meg. Restaurantene byr på herlige menyer og varter deg opp som om du var prinsessen på erten.

 På Capri kan man vandre i gatene og la seg inspirere av verdens mest kjente designere innen moteriktige klær, smykker og sko. En kan også vandre på flotte brosteinslagte turveier for å betrakte landskapet og vakre blomster. Ruiner etter gamle tider finnes, samt fine utsiktpunkt mot havet. Capri har også badestrender om man trenger avkjøling og pause fra folkemengden. Capri har masse å by på, vi fikk bare en liten smakebit de få timene vi hadde før båten gikk tilbake. Capri er nok et sted hvor man burde unne seg å overnatte. Turistmengden halveres når mørket siger inn. Kveldene er svale og lysene mot havet gjør øya til et eventyr….

Positano og Amalfi – to byer ved havet

Populære turistbyer langs Amalfikysten ligger en liten båttur fra Salerno. Positano og Amalfi ligger fint til i hver sin vik i de bratte klippefjellene som reiser seg fra havet. Hit vet turistene å finne veien!

Fra havnen i Salerno går det rutebåter til byene. båtbilletter er som vi tidligere har erfart, nokså stive i prisen. Det hindrer likevel ikke turistene til å trenge seg sammen i køene og velte seg inn i balja. Båten har nok hatt sine turer langs kysten og durte velkjent ut fra havna. Dårlig med sitteplasser og skrikende høyttalere med italiensk guide var minus for turen. Utsikten mot fjellene og landskapet var fortryllende. De små veiene, husene og klippene der inne på land minnet om Flåklypa.

Positano dukket opp bak en odde. En liten by med små hus som byggeklosser opp etter fjellveggen. Boligene så ut som om de var hugget i sten og malt i sandens farger. Ved havnen og stranda myldret det av maur med fotoapparat  og solhatt. Nå var vi virkelig kommet til ”tuistmekka”. Restaurantene ved stranden var hektiske og upersonlige. Suvenirbutikkene veltet over av små duppeditter som trakk ungene til seg som magnet. Vi banet oss vei gjennom de første gatene og fant ei trapp som ledet opp mot utsikt og pusterom. ”Mamma, jeg er sulten”. ”Mamma, jeg orker ikke gå trapper”. ”Mamma, vi vil spise nå”…. Løsningen ble å telle trappetrinn, samt utfordringen å gå to trinn i ett steg. Av og til fungerer impulsive triks på slitne barn. ”Trappeleken” fikk fart på de to små og vi kom til 475 trinn før toppen var nådd og nok en frydefull matopplevelse ventet!

Restauranten ”Da Vineenzo” har fått sine anbefalinger i Michelinguiden tre år på rad. Lokalene og meny fristet til å innta ett glass vin og dagens lunsj. Restauranten var i sjarmerende vertshusstil med moderne finish. Kjøkkenet var av delvis åpen løsning, slik at gjestene kunne se sin mat bli tilberedt. Høflighet og service var upåklagelig. Støyende båt, turistmengde og trappetrinn var glemt i det den ene retten etter den andre ble tryllet frem på bordet. Våre middagsmåltider hjemme gjøres unna i en fart som ville skremt en hver italiener. I løpet av fire uker har vi ”lært” masse matkultur. Og det sier litt når vi med to små barn opplever at timene flyr på en restaurant. Ungene koser seg med maten. Selv om de er skeptiske til å prøve noe nytt, og helst går for det kjente, så har de fått opplevelsen av å nyte mat.

Den sjarmerende byen Positano ble etter måltidet enda vakrere. En må komme seg opp og ut av mengden med turister. Nyte det å gå i gatene og la seg imponere av de gamle fiskerne som i generasjoner har bygd dette stedet. Kirken har vært et naturlig samlingspunkt. Den ligger sentralt til inne i byen, ikke langt fra havnen. Her hvisker historiene om frykt for havets krefter og bølgenes makt. De gamle veggene har gjenklang av bønner som forteller oss om lengsler og drømmer. Det minner oss om at vi er skapere av vår virkelighet, vår historie. 

Amalfi er en by som på mange måter er lik Positano. Den er litt større og rommer enda flere historier. Sjarmen blir dessverre litt borte når gatebildet preges av hektisk turistmas. Grupper med guider baner seg vei og de lokale innbyggerne forsvinner i mengden. Slike turiststeder er ikke vår greie, spesielt ikke med barn. Likevel, byene er vel verdt å besøke. En bør heller ikke gå glipp av kirken i Amalfi, et kunstverk til å nyte!

Bussturen mellom Positano og Amalfi kan være litt av et adrenalinkick. I stedet for en overfylt båt, ble det en busstur hvor man knapt fikk puste. Om pusteproblemene skyltes trengsel eller smale veier i bratte fjellsider, ja det vil jeg anbefale dere å finne ut selv. En busstur etter veier vi sent vil glemme! Tross turistene, Amalfikysten har masse å by på og en fryd for øyet!

”Truckstopp” med blekksprut og blåskjell

Nok en gang må jeg fortelle om vår matopplevelse! Nabolaget til hotellet er som tidligere beskrevet, ganske så nedslitt og spøkelseaktig forlatt. Vi benyttet formiddagen til å plaske rundt i hotellets svømmebasseng. Magene varslet lunsjtid og etter anbefaling fra resepsjonisten, gikk vi til den lokale bensinstasjonen.

Svære trailere stod parkert ved et skur med bensinpumper foran. Et håndskrevet skilt viste at restauranten var åpen. Vegg i vegg med bensinstasjonen lå stedets lokale ”veikro”. Straks vi skled over dørstokken, var det som å reise tilbake til tidlig 80- tall. Nok en bekreftelse på at dette området var ”in” for 30 år siden… Lokalene lå mot sjøen og var malt i skrikende blå farge. Over bardisken hang eierens samling av nedstøvet capser. Kontoret stod i et hjørne inne i restauranten. En skrivepult, hvor regningene ble håndskrevet. På veggen en tikkende klokke og gulnet bilder. Interiøret hadde man ikke nok ikke fornyet siden oppstart, det samme var nok  menyen. Arkene klistret seg til hverandre og det skriftlige så mer ut som en kladdebok. Dette stedet var i alle fall lokal kultur!

Rundt bordene satt mange fint kledde herremenn med dress og slips. Lokale gjester er et godt tegn, så vi slo oss ned ved et bord. Servitøren på ”truckstoppen” var overraskende nok stilig kledd i hvit skjorte og nypressede bukser. Våre mager skrek etter mat og vi lot stedet få en sjanse før vår terningkast ble endelig. Truckstoppen hadde slettes ingen kjøttkaker og frityrgryter. Her bestod menyen av sjømat.

 Øynene til Guro ble store da hun fikk servert spagetti med kamskjell. Skjell er noe hun pleier å samle med seg fra stranden, ikke få servert ved middagsbordet! Vi voksne hadde bestilt husets spesialitet, pasta med havets skattekammer. På tallerken i denne bakgården av bensinstasjonen lå ”mini blekkspruter”, to typer skjell, svære reker og noe krepslignende greier med svære værhår! Vinen ble tappet av ”ølkraner” og servert i mugger. Rundt oss på bordene ble den ene eksklusive retten etter den andre servert. Helbakt fisk med et skall av salt ble trillet ut på et anretningsbord, skjært opp og servert rykende fersk til mennene i slipps. Store tallerkener av salat og reker. Det var svære krepser og store olivener, pasta i alle varianter og ulike kaker til dessert. Nok en gang lot vi oss fascinere over italiensk matkultur. Truckstoppen med capser til pynt var rene gourmetrestauranten! Og regningen, ja den var selvfølgelig håndskrevet!

Neste stopp - Salerno og Amalfikysten

Vårt tog har gått videre sørover og stoppet i Salerno. Salerno er en by på størrelse med Trondheim og ligger ved sjøen. Salerno er for mange et utgangspunkt for å utforske Amalfikysten. En kyst med bratte fjell og klipper som stuper i havet. Små byer med hus som fugleberg. Frodig landskap mot hav så langt man kan se. I fjellene kan man vandre i dagevis etter flotte turløyper. På stranden nytes en lett bris og rytmiske bølger.

I fjellsidene har generasjoner levd sine liv og bygget sine hjem og kirker. Sandfargete hus i klynger, dekorerende kirker med kupler og spir. Gater og trapper som binder folk sammen. Amalfikysten er til å nytes. Man kan betrakte i timesvis og glede seg over det menneskeskapte i harmoni med naturens krefter.

Salerno er også vårt utgangspunkt for å oppleve dette området. I løpet av fem dager skal vi la oss varte opp på hotell, bade og være turister på oppdagelsesreise. Vårt hotell ligger et stykke utenfor bykjernen og plasseringen er ikke så mye å skryte av. Det ser ut til at dette området var ”in” på -80 tallet, men er i dag glemt og forlatt av turister. bygninger ser falleferdige ut og stranden er langt fra overbefolket. Selv om førsteinntrykket er heller dårlig, har både hotellet og restauranten overrasket oss. Hotellet er nydelig oppusset med deilige rom og god atmosfære. På området er det et deilig svømmebasseng og lekeplass med nye apparater. En stor tennisbane og mulighet for å nyte et glass vin på terrassen. Vi har også ”egen privatsjåfør”, en shuttlebuss som kjører og henter i Salerno flere ganger daglig.

I nabobygget ligger en restaurant, som fra utsiden ser lite innbydende ut. Straks en kommer seg opp den rustne trappa og over dørstokken, er det som om man trer inn i en ny verden. Store og lyse lokaler som glitrer i skinnende gullaktig interiør. Fine malerier i harmoni med i fløyelsstolene og de hvite dukene. Servitørene (som vi møtte med maleklær og bustete hår tidligere på dagen) er pent dresset opp i svart og hvitt med sleiken fint gredd. Menyen er en fryd for øyet og smaken upåklagelig. Prisen er kanskje det beste. Dette er tydeligvis et sted for lokalbefolkning når hele familier samles til middag og fest. Inn dørene kommer store grupper av flere generasjoner veltende. Det snakkes høylytt og latteren sitter løst. Rolig musikk fra små høyttalere glir silkeaktig inn i rommet og gjør lydene til en perfekt italiensk nytelse!

Vi er klar for nye eventyroppdagelser i Amalfikysten.

Å reise med barn - del 1

Hvorfor skal en slutte med aktiviteter en elsker å gjøre når barn kommer til verden?

Det er ingen hindring å reise med barn, bare litt flere utfordringer. En bør ha en god porsjon tålmodighet og impulsivitet. Vi har tatt med ungene på flere korte utenlandsturer fra de har vært 6 uker gamle. Hver aldersperiode krever ulike tilrettelegginger og hensyn. Nå er ungene 6 og 4 år. Vi valgte å ta en pause fra dagliglivet og dra på tur med to aktive turkamerater.

Ta pause når hverdagen spiser opp din nytelse

Hverdagen vår hjemme er preget av alt for mange gjøremål. Vi voksne er i full jobb og barna på barnehage. Kveldene er korte og tiden sammen spises opp av møter, fritidsaktiviteter og alle ”må” oppgaver. Når en går i den vanlige tralten, legger en ikke så godt merke til alt man ”mister”. Når lo vi sammen med ungene sist? Og da mener jeg sånn virkelig latter langt inne i magen. En latter som sender glade bølger i kroppen og letter trykket i hodet. Det er lett at hverdagslatteren blir sånn:

”Jeg ler litt når ungene sier noe morsomt, men jeg vet egentlig ikke hva de sier, for tankene mine er på jobben” latter. Og når trøstet en egentlig sist en gråtende skrubbsårgutt? Og da mener jeg sånn virkelig trøst. Ikke sånn ”vi pusser av såret og skynder oss videre, for vi har det travelt og ikke tid til gråt” trøst. I vår hverdag var tempoet farlig høyt. Alle oppgavene var i ferd med å spise opp bokstavene i ordet NYTELSE. Hverdagen ble et jag etter alt en ”MÅ” gjøre, og ikke ”LYST” til å gjøre. Hvordan skaffe tid til hverandre og tid til å selv skape dagen? Den glade følelsen blinket i retning REISE. Og her er vi, i Italia og skaper dager med nytelse.

En berikelse

Det å reise med barn er en berikelse. Barns øyne ser verden på en helt annen måte enn vi voksne. Barn ser detaljer vi voksne har glemt å se etter. Deres fantasi leder oss på tanker som for lengst har støvet ned i oss. De vekker til live din evne til å fortelle historier. Din evne til å glede deg over de små øyeblikkene, som betyr så mye mer enn de store linjene vi higer etter. I hverdagen er det lett vi overser barns eventyrlige verden. På reise setter man sitt daglige liv på pause, og ender opp med å nyte det man ellers anser som irriterende mas. Ungene har tusenvis av spørsmål. ”Hva betyr det skiltet”, ”Hvorfor flyter ikke steiner i vannet”, ”Finnes det dinosaurer her”? ”Hvorfor lever det dyr inne i steinmuren”…

Tips 1 - fortelling

Fortelling har blitt en kjær aktivitet under togturer, når vi venter på bussen eller må gå langt. Slitne føtter våkner når de får høre på at vi voksne fantaserer om ditt og datt. De lever seg inn i det vi beskriver og blir gjerne med på å skape historien sammen med oss. I bagasjen har vi ikke plass til bøker og leker. Fortellingene krever ikke plass, men gir masse glede. Kjedelige gamle kirker og bygninger blir levende når en krydrer det med en god røverhistorie. Kasper har hatt samtaler med mang en statue og rustne riddere i gamle borger og kjedelige museer.

Tips 2 – iPad

Selvfølgelig blir vi voksne slitne og vil gjerne slappe av med egne tanker. Det å være sammen 24 timer i døgnet kan også bli intenst. Da er det godt å kunne krype litt opp i sofaen og stulle med sitt. Vi har valgt å ta med hver sin iPad til ungene. Geniale greier! Før vi dro la vi inn lydbøker, musikk, spill og lesebøker. Alt er samlet på et sted og ungene finner selv fram til det de føler behov for å gjøre. God underholdning og i tillegg er spill og bøker lærerike!

 Tips 3 – halver mengden

Hva skal en pakke med seg til en slik tur? Vi har samlet våre eiendeler i to store kofferter og to dagstursekker. Ungene har en liten sekk hver på ryggen med kosebamse og tegnesaker, samt ”små skatter” som de samler underveis. I Italia trenger en ikke å ha med seg all verden. Om en mangler noe, finner man det i butikkene. Temperaturen går mot ”very hot”, så det holder med lette klær. Et godt tips er å gjøre innkjøp av lette mikrofiberjakker. De tar ingen plass, er vindtette og litt vannavvisende. Reis med klær som begynner å bli litt for små, eller som kan skiftes ut ettersom temperaturen stiger. En grei regel jeg nå har erfart er: ”Når man tror man har pakket akkurat passe, så halver den mengden og skap rom i kofferten.” En tar som regel med for mye, også er det jo så utrolig mye fint å kjøpe…. 

Flere tips og refleksjon fra vår reise kommer…. Du kan starte din drøm i dag ved å tro at den kan bli virkelighet, ved å drømme deg bort og fantasere. Se de små sporene som kan føre deg mot dine ønsker. Våg å tro at du kan skape din drøm…

Oppdag nye ferieperler du også

3 uker har nå gått siden vi startet vår reise i Italia. I disse ukene har vi for det meste vært i regionen Lazio. Vår reise går nå snart videre til Amalfikysten og Salerno for flere opplevelser. Før vi tar dere med

videre på reisen, vil vi oppsummere området vi har bodd i og gi dere noen gode ferietips.

En times togtur fra Roma gir deg et mangfold av muligheter. Vi har bodd i Formia i disse ukene og blitt veldig glad i dette området. Lett tilgjengelig med tog fra Roma, samt god forbindelse til det øvrige Italia. Formia er et sted som knapt er nevnt i guidebøker og her er det lite turister, akkurat slik vi ville ha det. Vi har vi følt oss som en del av byen fra første stund. Befolkningen er veldig trivelig og åpen. Etter 3 uker begynner folk å kjenne oss igjen. Bussjåførene vet hvor vi skal av, og passer på så vi tar riktig buss. Vi har blitt ”stamgjester” på enkelte spisesteder, slik at de vet hva vi vil ha til drikke, samt yndlingsmaten til ungene. På lekeplassen hilser de på oss som om vi bodde her.

Selv om man knapt kan finne informasjon om Formia, så har denne byen en del å by på. Her er det en eldre bydel med borg, kirker og museum. Formia er også et fint utgangspunkt for å vandre i fjellene, med gode turløyper og topper på opp mot 1500 meter. I den nyere delen av byen ligger mange fristende motebutikker og spisesteder. Fra Formia kan en enkelt ta buss til andre små steder som ligger langs kysten, samt ferje til Ponza og øyene rundt.

Gaeta ligger like ved Formia og er en sjarmerende by med trange brosteinsgater og fantastiske strender. Den gamle byen ligger på sør-øst siden av en høyde, mens stranden ligger mot sør- vest. Fra stranden kan en ta beina fatt og gå opp til høyden. Her kan man betrakte gyllenrød solnedgang i frodige omgivelser. Gaeta har masse historie å by på. En svær borg ruver over byen og kirken ligger som en smykkestein i landskapet. Her finnes også en grotte og flere klatreruter. Gaeta egner seg godt for småbarnsfamilier. Ved stranden er det lekeplasser og avstandene inne i byen er små. I juli og august fylles det opp med ferieglade italienere her, men ellers i året er det forholdsvis rolig og et fint feriemål.

 

40 minutter med buss fra Formia, ligger Sperlonga. Gammelbyen i Sperlonga er eventyraktig vakker der den ligger på en åskam mot havet. Husene er bygd tett i tett, slik at gatene snor seg som en labyrint mellom de hvite husene. Turistene vet å finne veien hit, likevel er ikke stedet preget av store og ruvende hoteller. Stedet har greid å bevare sjarmen. Hoteller og restauranter ligger fint til ved stranden. Også her er det godt tilrettelagt for småbarnsfamilier. Lekeplasser ligger ved stranden. Sanden er nydelig og avstandene lett tilgjengelig for små barneføtter.

Velger man å feriere på en av disse tre stedene, kan man enkelt komme seg til storbyer som Roma og Napoli. Det tar en stor time med tog til begge byene.

Vi har hatt 3 flotte uker i området. Vi visste ingenting om området før vi dro hit, et område med store muligheter. Hit kan en dra om en ønsker sol, strand og lokal kultur. Fjellvandring, grottevandring eller besøke små øyer. En har også nærhet til storbyene Roma og Napoli. 
Vår tur går nå videre til Amalfikysten

17. mai og pizza i Napoli

Hjemme i Norge ble det heist flagg, finklær tatt på og ”Ja vi elsker” trallet fra nord til sør. I stedet for å gå i tog, satt vi på toget. I stedet for å spise pølse med brød, spiste vi pizza. I stedet for kroneis, ble det ekte italiensk gelato. I stedet for folkefest, opplevde vi folkemylder. Vi feiret 17. mai i Napoli!

”Pass deg for lommetyver”, ”se opp for trafikken”, ”hold deg for nesen”, ”forbered deg på kaos”. Formaningene er store når man forteller at turen går til Napoli. Ved togstasjonen hadde gateselgerne satt opp sine vogner fulle av ”skrammel og rammel”. Trafikken var allerede i siget og søppelet lot ikke vente på seg. Vi tok beina fatt og snuste inn luften av Napoli.

Se skjønnheten

”Mamma, hvorfor står de der borte og vil ha penger i lua si?” I Napoli møter fattigdommen deg på gatehjørnene. Noen prøver å finne seg et levebrød med å selge utslitte duppeditter, gamle kassetter, falmede postkort og alt en ellers måtte regne som ”utdatert”. Andre står klare med vaskekosten i veikryssene i håp om å få vasket noen bilruter. Tiggere finner man også her som mange andre steder. Bygninger er slitt og søppelet flyter. Det er ”imponerende” å se haugene av ”sure plastposer”, esker, møbler, klær, matrester, papir og alt som ligger strødd rundt søppelkonteinerne. Ja, for det er konteinere, men hvor ofte tømmes de egentlig?

Trafikken er kaotisk, og det kjøres etter egne ”Napoliregler”. Sikk sakk mellom alt og alle, parkering litt her og der og ”grønn mann” fungerer sjelden. Mopedscooterne er flittig brukt i denne byen. De fungerer veldig bra i trange gater, der man kjører på og lar andre få æren av å flytte seg. Disse små fremkomstmidlene smetter også fint mellom ett par turistbusser, sånn i siste liten på smale veier…. Napoli er rett og slett herlig kaotisk. Den har en særegenhet som er ekte, ”ærlig” og åpen. Napoli later ikke som den er noe annet enn den virkelig er. Napoli er en pulserende og levende by full av energi. Her er temperamentet brennende og det kreves årvåkenhet. En må se den skjønnheten en vil fylle sitt liv med, resten får bare ligge. Husk også at Napoli har steder hvor solnedgangen går ned i havet. Steder som fyller hjertet med kjærlighet til kunst og kultur. Steder hvor man kan finne lykke i en pizza… Avhengig av sin egen stemning, vil man enten elske eller hate denne byen.

17. mai i Napolis gater

Fra rytmen av Napolis yrende folkeliv, marsjerte vi oppover mot katedralen. Lyden av italienske rop var musikk nok for våre ører. Ballkongene var ”pyntet” med fargerike laken og dagens undertøysvask. Gamle damer smilte og vinket til våre lyshårete festkledde, som ropte hurra for hver isbutikk de passerte. Klemt mellom slitte blokker og grisete gater åpenbarte det seg en storslått katedral, en edelstein som lyste opp nabolagets fattigslige kår.  Ved katedralen stoppet ”familietoget” og hilste to tiggende damer med litt klingende mynt. Inne i den storslåtte katedralen ble vi møtt av røkelse, korsang og et opptog av prester. Vi fortsatte feiringen av 17. mai med en katolsk messe, før vi vandret ut til ”folkefest” i trange sidegater.

Fargerikt mangfold

Vi passet på å ”teste” ut alle formaningene en får som turist. Vi gikk i sidegatene, men opplevde ikke annet enn smilende mennesker. Fotoapparatet ble flittig brukt og dinglet på magen, men ingen ofret det et blikk engang. Ungene gikk først og fant veier gjennom folkemengden, men ingen ble borte. Vår opplevelse av gatelivet og menneskene i Napoli var positiv. En må ikke dømme et sted og mennesker på bakgrunn av historier og synsing av hvordan en by bør være. La stedet få en sjanse og finn nytelse i det man opplever. Man kan godt velge å ”se” lommetyver bak hvert hjørne. En kan godt velge å gremme seg over søppelet som flyter, men man kan også la være.

Vår dag i Napoli bestod av å vandre rundt i de små gatene og se det daglige livet. Vi så kjøttskjæreren høylytt gestikulere med en kunde. Vi betraktet glade barn som sparket fotball i gatene. Slitte boligblokker i trange smug, hvor klesvask hang fra ballkong til ballkong høyt der oppe i skyene. Vi så en mor med hjelm i vill fart på moped, sønnen satt bak og holdt seg fast uten beskyttelse på hodet. I dette kaotiske virrvarret dukket kunstneriske kirker, statuer og utsmykninger opp. Steder som skaper pusterom og kreativitet. Små kaféer og spiseplasser med nydelig mat. Bokhandlere med støvete skatter. Skrothandlere hvor minner er godt bevart. Fristende disker av alt man kan ønske seg av frukt og grønt.

Vår dag bestod også av å smake på herlige og avkjølende fristelser, samt slappe av på en sightseeing buss. Ungene sovnet med det samme bussen kjørte ut i gatene. Vi voksne fikk se mangfoldet av Napoli. Bussen kjørte ut mot sjøen, hvor husene var små palass og utsikten behagelig for øyet. Her fantes grønne lunger med rene linjer og benker til å hvile føttene. Flere borger og festninger som viste byens stolte ansikt. Kirker utsmykket til å ta pusten fra forvirrede turister. Museer som fortalte byens historie. Vi så fargerike blomster og frodige alléer. Likevel, vår beste nytelse i Napoli var pizzeria Da Michele!!

Ren nytelse og masse lykke

Man kan ikke dra fra Napoli uten å nyte pizza margherita. Det finnes ett sted en kan nyte verdens beste pizza margeritha, med ekstra mozzarella. Stedet ligger like ved togstasjonen i en liten sidegate. Man kan lett gå glipp denne pizzaen om man ikke har øynene med seg. Da Michele var lykke! Inne er innredningen enkel og veldig ”Napoli”. Slitte møbler og umoderne farger. Gamle bilder henger i falmede rammer og vinduene er skitne. Hadde det ikke vært for avisutklippene som henger på de hvite veggene, ville man trodd at det var bedre å gå til en finere restaurant. Denne pizzeriaen er kjent langt ut over sine landegrenser. 

Avisutklipp fra New York Times, amerikanske thalkshows og filmatiseringer kan fortelle at dette er stedet for å nyte ekte pizza. I filmen ”Spis, elsk, lev” sitter Julia Roberts på en pizzeria i Napoli og lar mozzarellaen smelte på tungen, og ja det var her inne på Da Michele. Stedet er like livlig og herlig som man får inntrykk av på filmen og pizzaen er bare fantastisk! Bunnen er tynn som flatbrød. Mozzarellaen flytende og perfekt seig. Tomatsausen får drømmene til å  leve, og hele pizzaen må nytes med lukkede øyne og ro i sjelen. 

Da   Michele er lykke!

Vakre Ponza

Tenk deg ei øy med hus fra ”Kardemommeby”, farget i herlig lys rosa, sukkersøt blåfarge og gul som ved soloppgang. Ei øy full av grotter og mystikk. Et sted hvor man kan dra fra bukt til bukt og grave tærne ned i gyllen sand, svømme ut mot bølgene og la seg inspirere av steinenes eventyrlige formasjoner. Ei øy hvor man kan vandre i små gater og finne gaveskatter i hjemmekoselige butikker. Ei øy full av historie og romantikk…

Øya Ponza ligger en stor time med hurtigbåt fra Formia og er virkelig verdt et besøk. Vi fire landkrabbene dro ut tidlig søndag morgen. Fiskerne satt ved båtene sine og gjorde klar garnene til neste fangst. På markedet lå det fersk fisk i diskene som ventet på å bli ukas søndagsmiddag. Hurtigbåten kjørte rolig ut fra havnen og mot det åpne hav. Bølgene økte på og den lille båten lot seg rive med i de svære kreftene. Det gynget godt der vi satt og kjente at magen fikk prøvd sine sjøkrefter. ”Mamma, jeg vil ikke dra til en øy” sa Kasper og like etterpå var søndagsklærne dekket med ”dagens frokost”. Ungene var hvite i ansiktet og stiftet bekjentskap med begrepet ”sjøsyk”.  

Ponza er en langstrakt øy med mange historier og legender. Hit har både litterære kunstnere, keisere, sjørøvere og velstående Romere funnet veien. I dag er øya tilrettelagt for turisme og opplevelse. Mange Italienere ferierer her, men for den ”øvrige verden” er nok dette en mer eller mindre ”uoppdaget perle”. En ferieperle uten store hoteller og innpåslitne selgere.

De små pastellfarget husene står tett i tett oppover åsryggene fra sjøen. Den lille havnebyen, også med navn Ponza, ligger på den sørlige delen av øya. En  brosteinsbelagt gate går opp fra havnen. Her finnes små restauranter, kaféer, og en rekke butikker med håndverksprodukter og designklær. Ønsker en å se resten av øya, kan en hoppe på den lokale bussen eller leie eget kjøretøy. Øya har smale veier som snor seg i det flotte klippelandskapet. Man får utsikt over det vakre havet som omkranser øya og som har satt sitt preg på landskapet. Havets bølger har gravd seg inn i fjellet og laget hulerom og ”hemmelige” ganger.

For 2000 år siden brukte Romerne denne øya som ”spa” opphold. De hugde ut ”basseng rom” inne i klippene hvor man kunne sitte og føle velværet som havet og øya ga. I dag kan vi se rester fra badeanleggene, bygget på naturens premisser og med menneskenes ønske om nytelse. Vi ble med på en times båttur rundt klippene for å se disse historiske stedene. Pinakler som reiser seg fra vannet. Huler høyt oppe på de bratte fjellsidene, en gang bebodd av folk. Strender gjemt inn under berget og oldtidens ”badestamper” hugget ut av fjell.

Tilbake i Ponza førte våre sultne mager oss til et koselig osteria. Hvite vegger og dype vinduer mot det blå havet. Innredningen var i rosa og lyseblå fargespill. Bord med innfelt glass, hvor havets skatter lå på sand. Her var det ingen meny å stikke nesen i, men en smilende servitør som fortalte hver rett på syngende italiensk. I Italia består middagsmåltidet av fire retter. Vi hadde ikke anelse om hva vi bestilte, men nikket og stolte på at hun ville servere oss et herlig måltid. Det lille osteriet på den idylliske øya Ponza ga oss en smaksopplevelse vi aldri vil glemme. Vår første rett bestod av et frittyrstekt brød med herlig tomatsaus i midten. Deretter fikk vi kald blekksprut i noe som lignet på rødvinsmarinade. Fantastisk smak! Vi fikk også stekte boller av fiskekjøtt, kjøtt som lignet klippfisk i smak smeltet i munnen. Våre mager har ikke helt greid å venne seg til hele pakken med alle rettene, så vi stoppet med ”primi Piatti”,  pastaretter med fyldige reker, gyllenblank olivenolje, stekt squash, blåskjell og ost… Rundt oss på de små bordene satt mennesker og pratet. Noen var på ferie, andre bodde her på øya. Stemningen var avslappende og ansikt lyste opp når maten ble servert. Dette lille spisestedet harmoniserte med vårt inntrykk av øya. En perle i det åpne havet, hvor tid og hastverk er et ”ukjent” begrep. Et sted hvor historien lever i bølgene som slår opp mot klippene. Et sted hvor man fortsatt kan høre et kor av ”Ave Maria” midt i handlegatene. Eldre damer ved en statue av Jomfru Maria, synger ut sine bønner til den guddommelige tradisjonen som fortsatt lever på øya Ponza, en perle i havet.